Vi husker at Bjarte Flem ble hentet fra Fiskerihøgskolen for å spille for TIL på midten av åttitallet. Da han la opp, begynte han i fiskeindustrien og driver i dag et firma som selger fisk. I Rosenborg finner vi André Hansen som ikke bare er keeper, men også advokatfullmektig i Trondheim. Andre tidligere «troill-unger» med suksess er målkongen Harald Martin Brattbakk som er pilot i Norwegian, og Karl Petter Løken, som er konsernsjef i Kværner.

Internasjonalt finner vi mer saftige eksempler på alternative karriereløp.

Neil Webb var kjent som en målfarlig midtbanespiller med fabelaktig pasningsfot. I 1989 brukte Alex Ferguson 1,5 millioner pund på å hente Webb til Manchester United, hvor han var tiltenkt rollen som Bryan Robsons arvtaker. Dessverre slet Webb akillessena under en landskamp samme høst, og ble aldri den samme spilleren igjen.

Etter å ha spilt seg nedover divisjonene måtte mannen med 26 landskamper finne seg annet utkomme, og etter å ha solgt kampprogrammer for Reading, fikk han jobb som postmann. Ikke det verste valget, med tanke på hans evne til å finne rette vedkommende på en fotballbane.

På sekstitallet hadde Wolverhampton en lovende angriper ved navn Peter Knowles, som ble spådd en lysende karriere. Knowles pleide å spille sommerfotball i USA, helt til han kom tilbake fra Kansas sommeren 1969 som nyfrelst Jehovas vitne. Åtte kamper ut i sesongen la han opp, og vendte aldri tilbake til fotballen. Wolves måtte til slutt erklære kontrakten som brutt i 1982, 13 år etter at han sist spilte kamp.

Danske Lars Elstrup var også av den spirituelle sorten. Europamesteren fra 1992 gjorde sine saker bra som spiss, inntil han la opp under mystiske omstendigheter i 1993. Elstrup ble nemlig medlem av en buddhistisk munkeorden og skiftet navn til Darando, som betyr «floden som strømmer mot havet». Senere stiftet han sekten «Solens hjerte» og ble blant annet observert naken i skredderstilling på Trafalgar Square i London. I dag kan man tidvis observere Elstrup i en husbåt i København.

Overraskende mange tidligere storspillere har klart å skaffe seg en politisk karriere, for eksempel årets spiller i Europa i 1969, italienske Gianni Rivera. Playmakeren, ansett som en av Milans beste spillere noensinne, satt i mer enn 10 år i det italienske parlamentet og sitter nå i EU-parlamentet.

Legendariske Romario vant VM med Brasil i 1994 og scoret 55 mål på 70 landskamper. Etterpå engasjerte målmaskinen seg politisk for sosialistpartiet, og ble valgt inn i underhuset i den brasilianske kongressen 2010 og deretter overhuset i 2014. Han forsøkte senere å bli guvernør i Rio de Janeiro, men fikk under ti prosent av stemmene ved valget i 2018.

Ingen har likevel nådd lenger i politikken blant fotballspillere enn selveste George Weah. Liberieren var første afrikaner til å bli årets spiller i Europa i 1995, og ble høyt elsket for sine dribleferdigheter, styrke, hurtighet og nese for mål. Likevel var det noe overraskende at «King George», som han ble kalt i sitt hjemland, ble valgt til president i Liberia i 2017.

Weah har innført lover som gir økt lokaldemokrati, bygd infrastruktur i slumstrøk og inngått avtaler med kinesiske investorer om å bygge nye motorveier i landet. På den annen side måtte den liberiske statsbanken i fjor innrømme at de hadde «mistet» nye sedler til en verdi av rundt regnet 100 millioner dollar, noe som tyder på at Weahs anti-korrupsjonspolitikk ikke har kommet helt i mål.

Det kan være fristende å gå inn i underholdningsbransjen når fotballkarrieren er over. Aller lengst gikk nok legenden Roger Milla. Milla var en av Afrikas beste spillere i en årrekke, men oppnådde ikke internasjonal anerkjennelse før han som superveteran i VM 1990 sjarmerte en hel verden med sitt blendende spill og ekstravagante målfeiringer for Kamerun. «Jeg er som Pele, bare uten penger», sa Milla beskjedent, og i 1992 pønsket han ut et arrangement som han trodde ville dra publikum i hopetall; nemlig pygmé-fotball.

Pygmeer, eller sentralafrikanske skogsfolk, som man heller sier i dag, er folkegrupper med jegere og samlere, som i det ytre særpreges av sin lave høyde. Gjennomsnittshøyden for voksne menn av Bambenga-folket i Kameruns regnskog er for eksempel rundt 145 cm. Tradisjonelt har disse ikke blitt spesielt pent behandlet og Roger Milla uttalte at «pygmé-VM» skulle sette søkelyset på den urettferdige behandlingen av disse folkene. I ettertid kom det fram at Milla var relativt hardhendt selv.

Bambenga’ene viste nemlig ingen særlig interesse for å spille fotball, hvilket fikk Milla til å låse inn et hundretalls stammefolk i kjelleren til et stadion i hovedstaden Yaounde. Turneringen ble en økonomisk fiasko, da bare rundt 50 betalende tilskuere møtte opp, hvorav halvparten kom for å trakassere spillerne med nedsettende tilrop. Da det ble kjent at de innelåste spillerne bare fikk mat hver tredje dag, forsvarte Milla seg med at «dere aner ikke hvor vanskelig det er å kontrollere pygmeer» og «de spiller bedre når de er sultne».

Det er derfor fristende å anbefale Anders Jenssen om å holde fast på revisorjobben selv om det går bra på fotballbanen. Hverdagen kan være tøff nok når siste spark på ballen er gjort.