– Et forsvar for byen

Det har blusset opp en liten ordkrig den siste uka, mellom byens kommentatorer. Striden handler om hva som kvalifiserer til å foreta kvalifiserte analyser om hva som skjer i Nord-Norge.

Illustrasjonsbilde av forsvaret, Stein Gunnar Bondevik (innfelt)  Foto: Ronald Johansen/Scanpix

meninger

I dette ordskiftet, hvor også Mads Gilbert har blitt en aktør, har forsvar som tema også blitt nevnt. Det synes jeg er forfriskende.

iTromsøs Martin Lægland og Nordlys’ Skjalg Fjellheim er uenige om hvorvidt nordlendinger flest er opptatt av forsvar, mens Mads Gilbert på sin side etterlyser mer debatt om forsvar, og roser Nordlys for å ha brukt tid på temaet. Jeg tror vel på mange vis at alle har litt rett. Relativt sett er det flere i nord enn ellers i landet som er opptatt av forsvar, siden vi har en høyere andel av befolkningen som er tilknyttet forsvaret, og historisk sett større fotavtrykk.

Samtidig opplever jeg på ingen måte at nordlendinger i det daglige bruker særlig mye tid på å sette seg inn i forsvarspolitikk eller forsvarets nye konsepter. Og merkelig nok: særlig ikke i Tromsø. Da jeg var kommunikasjonssjef for hærledelsen på Bardufoss for et drøyt tiår siden, brukte vi mye tid på å forsøke å engasjere politikere og samfunnsaktører utover hærens kjerneområder på innlandet. Det var en krevende øvelse.

Vi inviterte til debatt- og orienteringsmøter, vi øvde til operasjoner i Kabul ved å ta i bruk Tromsøs gater, vi engasjerte oss tungt i Mandela-konserten, vi måket Alfheim når det trengtes, og var til stede i sivile fora på Universitetet og andre steder når det var relevant. Min sjef, nylig avdøde Kjell Grandhagen, hadde meget klare ideer om betydningen av et forsvar forankret i folket, og var villig til å gå langt for å holde forsvarsdebatten varm i befolkningen.

Daværende varaordfører Pia Svensgaard møtte opp fra Tromsø kommune, det skal hun virkelig ha. Men ellers var det stille, og siden har det blitt stillere. Da jeg satt i kommunestyret fra 2011–2015 var det bare en par-tre ganger at jeg kan huske at forsvar var på agendaen, og utover tidligere løytnant Gunnar Pedersen og forsvarsinteresserte Tor-Arne Morskogen var det tynt blant debattantene – Nord-Norges største by lot stort sett forsvarets langtidsplaner seile sin egen sjø.

Jeg er mer nysgjerrig på, enn kritisk til, hvorfor det er slik. Det må jo være lov å undres over hvorfor den klart største byen i et av NATOs kjerneområder, det sivile senteret i den geopolitisk svært viktige Nord-Atlanteren, ikke befatter seg noe større med dette svært viktige samfunnsområdet. Forsvaret må jo på ingen måte bli en løsrevet del av samfunnsutviklingen her nord – det er jo vår forsikring, premien vi betaler for at vi skal kunne utvikle og bevare et samfunn basert på våre egne ideer.


Fra sidelinja:

– Hvem er disse folkene som ikke kan vente, som ikke kan la hamsen få stå?

Nord-Norge er kjent for å ha en nokså flat struktur. Det er langt mellom samfunnstoppene. Men det fins likevel en rangstige, og i dag skal det handle om de som befinner aller nederst: De verste blant oss.

 

Tro meg, det er drivkrefter nok i Forsvaret som, om enn ubevisst, gladelig tar imot invitasjonen til å stenge omverden ute. I takt med økende engasjement i konflikter internasjonalt på tidlig 2000-tall vokste det fram en sikkerhetskultur i Forsvaret som i større grad enn tidligere legitimerte hemmelighold. Samtidig kom Sverre Diesen på som forsvarssjef og ga Forsvaret en langt mer teknokratisk innpakning enn tidligere, noe som i mine øyne økte avstanden til befolkningen.

Denne avstanden må nå minskes. Det er mye som har skjedd, og mye som kan skje. Hæren har vært hjemsøkt av en nord-sør debatt i flere tiår, og det som skulle bli en ny knyttneve på Skjold etter årelang kamp mot samiske interesser for å binde sammen Mauken og Blåtind skytefelt, er nå redusert til et klapp på skuldra. Sjøforsvaret har blitt konsentrert rundt Bergen, som vi vet har man avhendet den ene ubåtbasen som lå i Nord-Norge. Luftforsvaret har samlet seg rundt Trondheim og Østfold, kampflyene ble flyttet fra Bodø til Ørlandet, helikoptrene går nå fra Bardufoss til Rygge. Noe fremskutt skjer på Evenes, Andøya svever i lufta. Finnmark skal forsvares, men hvordan?

Mads Gilbert har brukt mye av sin taletid til å diskutere vår tilknytning til NATO og våre internasjonale engasjement. Man kan være enig eller uenig, det viktige er at noen tar stafettpinnen videre og diskuterer sikkerhetspolitikk og selve grunnlaget for at vi holder oss med militære styrker – det er kjernen. Så får baseplasseringen komme som et resultat, ikke et premiss.


Fra sidelinja:

«Vi trenger å snakke mer og skrive mindre»

Den viktigste lærdommen fra denne uka er at vi trenger å snakke mer og skrive mindre. Stein-Gunnar Bondevik tar et oppgjør med nettrollene.

 

Alle endringene i Forsvaret er ikke nødvendigvis gale løsninger på vårt sikkerhetsbehov. Men det er store bevegelser i sving når Forsvaret rører på seg, og begrunnelsene må være kjent og kunne forstås og diskuteres i befolkningen. Og som landets forsvarsstrategiske midtpunkt, og senter for mediene, for kunnskapsbygging og politikkutforming i nord er det særlig viktig at forsvar diskuteres nettopp i Tromsø.