Kampen for bedre veier og bedre veifinansiering har ei lang historie i landet vårt.

Bompenger har etter hvert kommet opp som delfinansiering på svært mange større prosjekter. Da blåser det fort opp til debatt.

Spør man «hvermannsen» i dette steinrike landet vårt, finner du ikke mange som er for bompenger uten klare mål for bruken. Heller ikke jeg – sett med egne og egoistiske brilleglass. Det er vel ikke rart. Hvem vil være for noe uten ett klart mål?

Ser man ned til Stortinget som bevilger penger – er det historisk kun Frp som har gjort kampen mot bompenger til ei fanesak. Faktum er likevel at siden 2013 da Frp kom inn i regjering har bruken av bompenger økt vesentlig.

Bompengefinansiering har – med Frp i regjering – blitt så vanlig at «hvermannsen» har organisert motstanden mot bompenger i egne partier. Rene aksjonslister har poppet opp til kommunevalg. Nå raner disse Frp for kjernevelgere.

Frps motstand er godt forankret også i Troms. Motstanden mot bompenger har gjort at fremdrifta av enkeltprosjekter har stoppet opp eller blitt sterkt forsinket. Det er en av grunnene til at Troms henger etter i realiseringen av nye, større prosjekter.

De som er mot bompenger – peker på Staten eller vrir seg unna – når de utfordres på hva alternativet til bompenger er.

Jeg er realist og har liten tro på at staten stiller opp og tar hele regninga for å bygge infrastruktur. Bompenger er etablert som legitimt middel for å få tiltak gjennomført.

Derfor tar jeg på meg mine mer realistiske briller, og ser at skal man få realisert større tiltak på veisektoren i Norge i dag, må det svært ofte bompenger til. I den settingen – altså det å få gjennomført noe – er jeg for bompenger.

Så blir vi fort myrsniper alle og enhver når vi skal argumentere for eget gårds – og bruksnummer. Med jamne mellomrom popper det opp voldsomme diskusjoner når bompenger foreslås som en del av en finansieringspakke. På samme måten påstås det at «det er bare vi som betaler» – altså at de andre går fri.

Regnestykker popper opp. Epler og bananer sammenlignes uten hemninger. Det ser jo forferdelig ut – og det er sikkert ment å ha en slik effekt. Men er det riktig? Hva sammenlignes? Hva er over og hva er under brøkstreken?

I retorikkens glade ånd fremstilles regnestykker som burde vært gransket av uavhengig kilder, før tallene blir absolutte og politisk sannheter i debatten om hvem som betaler – og for hva.

Mange faktorer må tas med i det regnestykket. Jeg skal kun løfte fram et vesentlig poeng som alltid glemmes når bompenger diskuteres – fergekostnader – eller bompenger på fergene.

Svært mye av bosetting og næringsliv i landet vårt er drevet av det som skjer på kysten. For alle som bor der og alle som ferdes på kysten i næringsmessig eller privat sammenheng, er fergene en del av veinettet.

Jeg er selv øyboer fra Vannøya i Nord-Troms. Jeg har betalt bompenger på ferga til og fra øya siden ferga kom for snart 50 år siden. Bortsett fra når noen politikere i valgkampstemning tar til orde for gratisferger – er det stille rundt disse bompengeprosjektene – og de er det mange av.

Bare i Troms fylke er det 14 fergesamband/bompengeprosjekter.

Et regnestykke med dagens takster: For en vanlig personbil under 6 m er prisen t/r Vannøya kr 322. Med Tromskortet/Mobillett oppnås 25 prosent rabatt. For større kjøretøyer er takstene vesentlig høyere.

Min konklusjon: Det er legitimt å arbeide for å fjerne bompenger som finansieringsordning, men da må man legge inn to forutsetninger:

– Skal bompenger fjernes må og bompenger på fergene fjernes.

– Skal bompenger fjernes må det komme opp realistisk alternativ finansiering.

Gratis ideer til neste valg: La programmene for listene være balanserte. Kjemp gjerne mot bompenger, men da må dere være for gratis ferger. Og: Hvorfor ikke stille lister for gratis ferger?