Dette måtte vi gjøre. Dette var lurt. Dette var ikke til å unngå. Så vi gjorde det for miljøet, for verdensfreden og for menneskeheten. At brorparten av pengene forsvinner til private, multinasjonale og lyssky selskaper, blant annet til tvilsomme skatteparadiser i Karibien, er selvsagt litt dumt, men likevel.

I krig, kjærlighet og det som gjøres med såkalte grønne sertifikater er åpenbart alt tillatt.

Norge har ingen Kheopspyramide, ingen Kom El Shoqafa-katakomber, ingen Taj Mahal, ingen kinesisk mur, ingen Sagrada Família, ingen Burj Khalifa, ingen Empire State Building, inget Malibork-slott og ingen Peterskirke. Vi har så visst noen kule kirkebygg og enkelte brukonstruksjoner vi kan slå oss på brystet, peke på og si at dette, dette er det vi som har laget, men det er ikke digre byggkonstruksjoner vi først og fremst imponerer verden for øvrig med.

Men vi har hatt så flaks at vi bor i et land med en helt vanvittig natur, enorme mengder natur i eksotiske klimaforhold og geografiske omgivelser. Fjell som stuper rett ned i havet til en av verdens lengste og mest spektakulære kyststriper, ned i et hav som bugner av fisk og fugleliv. Her i nord er områdene preget av flere måneders mørketid med flakkende nordlys og en identisk mengde tid om sommeren hvor de samme områdene bades i midnattssol.

Dette kommer det stadig flere turister fra hele kloden for å oppleve med selvsyn, og vi er attpåtil selv et turglad folk som liker å benytte oss av de samme fasilitetene, året rundt. Det har vært typisk norsk å ha tilgang til urørt natur. Ifølge Miljødirektoratet har likevel andelen av uberørt norsk natur de siste hundre årene sunket fra 50 til 11 prosent. Vindkraftutbyggingen vil ikke gjøre tallene mindre.

Totalt er det anslått å være 142.500 kvadratkilometer med fortsatt urørt natur i Norge. Dette er under press. Naturvernforbundet og Den Norske Turistforening anslår at de allerede bygde og vedtatt planlagte vindkraftanleggene fram mot 2030 vil beslaglegge rundt 2.000 kvadratkilometer – et område alene på størrelse med Vestfold *

I tillegg kommer tilhørende anleggsveier tilsvarende strekningen Nordkapp/Lindesnes tur-retur. Bare på det ene, snart ferdigstilte, vindkraftanlegget på Kvitfjellet på yttersida av Kvaløya her i Tromsø kommune er det bygget og sprengt i fjellet flere år nå. Resultatet er 47 bisart store vindturbiner som nå skyter opp fra toppunktene, med fire og ei halv mil bred, brøytbar vei mellom dem. På Raudfjell kommer ytterligere 20, med dertil hørende utbygging.

I de samme områdene har lokalbefolkningen mottatt store bøter for å kjøre snøscooter på vinteren. Det er så sårbar natur der, må vite. Bare rotordiameteren på hver og én av møllene er 130 meter, samme avstand som det er mellom to diagonale cornerflagg på Alfheim fotballstadion. Navhøyden er 85 meter. Totalhøyden på hver mast er 150 meter. Oslo Plaza og Nidarosdomen er henholdsvis 98 og 117 meter. Bra de ikke er bygget midt i sårbar natur. Det skulle tatt seg ut.

Utbyggerne, som er eid av det tyske pensjonsfondet og den tyske elektronikkgiganten Siemens, har brukt 8 kilometer av den kommunale veien til å frakte de svære delene opp på fjellet. Heldigvis har dette ført til ny asfalt lokalbefolkningen og turister kan nyte i fremtiden. Iallfall på et strekke som er minst 25-30 meter. Der satte de også opp nytt autovern.

Den nye asfalten og det nye autovernet ble skikkelig fint. Og det er en ordentlig fest å kjøre på. Foto: Egon Holstad

Det er nesten til å bli rørt av, hele sekundet man nyter den nye asfalten på sin ferd over den med bil. Siemens omsatte for 83 milliarder euro i 2017. Ärzteversorgung Westfalen-Lippe, det tyske pensjonsfondet, utbetalte over en halv milliard euro i utbytte i 2017. Håper de sender befolkningen i Kattfjord, i Sandneshamn, på Brensholmen og Sommarøy en tanke når de skåler i Jägermeister og annen schnapps på det kommende julebordet på hovedkontoret sitt i Berlin.

FNs naturpanel (IPBES) mener tapet av natur på grunn av arealendringer er en større trussel mot verden enn klimaendringene, ikke minst når det kommer til artsmangfold i naturen. Vindmøllene som nå reises opp langs store deler av kysten vår er noen enorme voldsverk som til og meg hadde ruvet i byer som New York, Chicago og Dubai. Og i motsetning til land som Danmark og Tyskland, er de ikke plassert på strake sletter, men på de stedene hvor de vises aller best, noe som gjør dem synlige i mangedoblede avstander.

Dette er en politisk villet utvikling som har skjedd over tid. Det startet med Stoltenbergs regjeringer, og har blitt skyflet videre inn i det absurde av vår sittende regjering. I en slags ideologisk rus der man skulle tro at statlig eierskap er noe herk, og utenlandsk storkapital er den hellige gral, har norske naturressurser blitt servert på sølv- og gullfat, parallelt med at vår egen statlige pengebinge har bulet så kraftig i veggene at man har sett seg nødt til å investere pengene i eiendommer på Manhattan og i tvilsomme bedrifter som Nestlé.

Hadde det vært slik at vi som bor her, nasjonen, lokalbefolkningen, fellesskapet, satt igjen med fortjenesten, hadde det hele vært så ufattelig mye lettere å svelge. I stedet må vi svelge at multinasjonale børsgiganter parasitterer på allmenningen vår og tar med seg pengene og ler hele veien til utenlandske konti, godt hjulpet av «grønne sertifikater» og tilrettelegging for veien til egen berikelse fra norske myndigheter.

«Vindmøller overflødig om vi fornyer vannkraften», skrev Leif Lia, professor ved NTNU/HydroCen i DN i mai i år. I konklusjonen av en grundig studie fra NTNU kom det frem at en systematisk oppgradering og opprustning av norske vannkraftanlegg ville gitt like mye kraft som den ferdig planlagte vindkraftutbyggingen på land vil gi. Huff, det er alltid noen som skal ødelegge den gode stemninga.

For lenge siden, i det som føles som i en galakse langt, langt borte, hadde vi myndigheter som tenkte helt annerledes. Ære være dem. Det er absolutt ingen oppegående mennesker – i hvert fall med norsk statsborgerskap – som i dag mener det var galt ikke å slippe til internasjonale oljeselskap fritt inn på de norske oljefeltene som ble kartlagt og funnet på 60- og 70-tallet.

At norske myndigheter da var harde i klypene, tenkte på egne interesser og la høye og upopulære skatter på dem som faktisk fikk slippe til, er en av grunnene til at dette landet har vært et av de rikeste i hele den vestlige verdens moderne historie. Det er disse pengene som har vært med å finansiere sykehus, skoler, barnehager og andre offentlige oppgaver. Fordi noen stilte krav, laget regler og krevde noe tilbake.

Det er i dette narrativet vi er nødt til å se det som nå skjer langs kysten vår. Og det er med dette historiske bakteppet vi må se hva som bokstavelig skjer rett i glaninga, enn si i utsikten vår, når TV2 nå avslører at landets nest største vindkraftanlegg utnytter norske naturressurser uten å betale én krone i selskapsskatt til fellesskapet. I stedet går milliarder av kroner ut av landet, splintres opp i en rekke selskaper og havner i hemmelige konti i shady firmaer i Karibien og Irland.

Tilbake står vi med tusenvis av enorme falloser i norsk natur som både kvester fugl, som lager lavfrekvent støy som forstyrrer både ville dyr og beitedyr og etterlater områdene de er plassert i skadet for evig og alltid. Utbyggerne og investorene kaller de herpede områdene for parker. Det høres jo så vakkert ut. Kanskje kan de bli fremtidige turistattraksjoner. Her gjelder det å være positiv.

* PS: Har blitt gjort oppmerksom på at tallene fra Miljødirektoratet og Den Norske Turistforening vedrørende begrepet «urørt natur» jeg opererer med i to avsnitt helt øverst i kommentaren er upresise og diskutable. Det er selvsagt beklagelig. Rett skal alltid være rett.

For ikke å endre teksten etter at folk har lest (og eventuelt delt) den, vil jeg understreke at utbyggingen av de enorme vindkraftanleggene selvsagt vil legge ytterligere beslag på faktisk urørt natur.

Både anleggene isolert sett, men også de vanvittige avstandene med bred, brøytbar vei fra allfarvei til anlegg, og dernest veiene mellom de respektive møllene. La oss derfor slå ettertrykkelig fast at det er snakk om betydelige, irreversible inngrep i forhenværende, urørt natur.

- Egon Holstad.