Der man før i beste fall kunne peile inn Ønskekonserten – om man hadde råd til radiobatterier – kan vi nå når som helst ta opp telefonen og bombarderes med inntrykk fra hele kloden. Dette har på sett og vis ført oss inn i en ny folkevandringstid.

Fra våre egne nærområder vet vi at etter krigen steg optimismen i befolkningen. I hvert eneste fjordhull klorte folk seg fast med et par kyr, noen geiter og en vasstrukket båt i naustet. Lavere barnedødelighet og akutt mangel på prevensjon i kombinasjon med lange, lyse sommerkvelder og en lang, hendelsesfattig mørketid gjorde at folketallet skjøt i været. Grendeskolene hadde kul på veggene og samvirkelag ble bygget i tilknytning til hver ei kai.

Helt til noen

lyse hoder fikk et innfall om å bygge veier til hvert eneste bygd. Eller, kanskje rettere sagt, veier fra hver eneste bygd.

Ronny Bratten Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Lokkeropet fra den store verden fant gjenklang i etterkrigsgenerasjonen, som forlot foreldrenes sammenraskede toetasjes hus og stakk sørover på jakt etter lykken. Etterpå kom de hjem på sommerferie med pussige dialekter og nye biler.

Brua mellom fastlandet og Tromsøya kom i 1960, flyplassen på Langnes åpnet i 1964 og plutselig var det mulig for verden å komme på besøk til oss. Og ikke minst – vi fikk full anledning til å sende våre beste sørover. Det var sikkert ikke tilfeldig at både Kirsti Sparboe og Pussycats ble rikskjendiser i 1965.

Nord-Norgebanen fikk vi gudskjelov aldri, men den konstant glisende Bjørn Kjos innførte billige flybilletter med lavprisselskapet Norwegian. Bare snøvinteren 1997 sendte hele nabolag til Østlandet. «Aldri mer to meter snø», var omkvedet.

I takt med bedre veier og hyppigere flyruter, har folketallet stupt i Nord-Norge, med unntak for Tromsø og Bodø, som med sine ganske vellykkede etterligninger av urbanitet har klart å legge sine stålhender rundt den lille delen av bygdefolket som ikke satt kursen mot sør, samt en og anna forvirra østlending med akutt bygdefeber. Men nå synes det som om også denne utviklinga er i ferd med å snu.

Widerøe, selve Utkant-Norges fremste transportør, har omsider funnet ut at det ikke lønner seg å flakse rundt i distriktene med seks og syv passasjerer om bord. Dermed skal 4000 årlige avganger bort.

Øystein Sunde sang i 1981, til melodien av den amerikanske slageren «City of New Orleans», at «når SAS ikke vil og når Braathen ikke tør» ville de grønne små Widerøe-flyene «danse rundt Torghatten som før». Bortsett fra at det var nettopp Torghatten en Dash 7 fra Widerøe fløy rett på i 1988, med fatalt resultat, har Widerøe vært de små, værutsatte flyplassers venn.

På den måten har flyselskapet bidratt til å tappe utkantene for beboere og tilbudt en flybro til mer gjestmilde strøk. Det er derfor beroligende at det omsider skal bli en kraftig reduksjon i avgangene. I tillegg koster det vanligvis heldigvis tilsvarende en treseters sofa å kjøpe billetter på kortbanenettet.

I Tromsø har vi skrekkslagent kunne konstatere at Avinor er klar til å utvide flyplassen, noe som bare ville være egnet til å frakte coronavirus til byen og åndseliten motsatt vei. Heldigvis er denne byen utstyrt med noen av de mest oppegående politikerne i landet, som utmerket godt vet hvordan transportårer kan strupes: Miljø-, klima- og samferdselsutvalget gikk umiddelbart inn for å fjerne forlengelsen av rullebanen på Langnes fra Nasjonal Tranportplan, med begrunnelsen å få ned antall flyreiser til og fra Tromsø.

Bravo! Slik stanser man elendigheten!

Tidligere har Tromsø-politikerne øvd seg på å stanse trafikkflyten lokalt med å plassere kollektivtraseer foran sterkt trafikkerte rundkjøringer og kryss, fjerne busslommer slik at køene får vokse ukontrollert og innføre lyskryss med firesekunders grønne lys. Dette har imidlertid først og fremst gjort mobiliteten på Tromsøya problematisk, og selv om det sikkert finnes folk man ikke vil ha i nabolaget sitt, utgjør ikke flytting internt i byen noen stor fare for folketallet.

Mer dreis har det vært over den evigvarende blokaden av ny innfartsvei gjennom Ramfjorden. Her har både politikere og menigmann fått vise handlekraft og dokumentert at det er ikke det fraflytningstiltak som ikke kan stanses, om man virkelig går inn for det. Til tross for stadige trusler fra regjering og storting om at veien skal bygges, har man gjennom intens lokalpatriotisme klart å utsette veibyggingen i det tilsynelatende uendelige.

Inspirert av handlekraften som Miljø-, klima- og samferdselsutvalget har fremvist, tillater jeg meg derfor å fremme noen distriktspolitiske forslag, som også vil ha gunstige sikkerhets- og klimapolitiske konsekvenser:

La oss innse at landsdelen er i ferd med å legges øde og gjøre noe for å stoppe dette. I altfor lang tid har man snakket om å tenke konstruktivt. Nå er tiden kommet for destruktive løsninger! Skal Nord-Norge overleve, får vi begynne med å sprenge Hålogalandbrua, Tromsøbrua og Tjeldsundbrua. Deretter må vi gå løs på tunnelene som vi har bygd altfor mange av, og fylle Korgfjelltunnelen, Sørdalstunnelen og Nordnestunnelen med stein. Når disse er sperret av, får vi gå løs på alle småtunnelene på Senja og i Nord-Troms.

I kombinasjon med at kommunestyret i Tromsø og Widerøe tar sin del av byrden, og ikke minst i sikker forvissning om at manglende grensekontroll sørger for at utenlandske trailere på blankslitte sommerdekk utgjør effektive veisperringer på vinteren, har vi endelig kontroll over egen befolkning.

De som har avtjent førstegangstjenesten, vet jo også at en del av forsvaret av landsdelen baseres på å ødelegge egen infrastruktur ved et eventuelt angrep. Dermed vil Norge også i realiteten være uinntakelig ved gjennomføringen av mine forslag.

Skulle ikke dette være nok, får vi ta ut nugla på fergene og sende Hurtigruta direkte til Nordpolen uten stopp langs norskekysten, så skal jeg like å se den nordnorske familien som klarer å flytte sørover.

Det er selvfølgelig sørgmodig å måtte innse at forfedrenes naive tro på at gode samfunn fortjener rask og sikker kommunikasjon med resten av verden var riv, ruskende galt, men vi kan i det minste trøste oss i ettertid med at alle er blitt kollektivt edru og har lagt bak seg slike feilslåtte ideer.

«Alt har sin tid», heter det i Predikerens bok; «å rive ned har sin tid og å bygge opp har sin tid». Tiden er nå åpenbart kommet for å rive ned.