Lørdagsmåseriet

En kystby uten måser i sentrum er en død by

Og det var dessuten de som kom hit først.

Rødlistede krykkjer som bygger reir på det gamle Mack-bygget. Et vakkert syn, skriver vår kommentator.  Foto: Ronald Johansen

meninger

(Denne artikkelen har vært publisert også tidligere).

Noen fenomen er så forutsigbare i sin årlige gjentagelse, at man nesten blir skuffet om krangelen uteblir i det offentlige ordskiftet.

Krangel om brøyting av snø og mangel på strøing av grus på vinteren. Årets russ og russefyll i mai. Søppel langs fjæra på våren. Høylytt snakking og fyll på konserter under festivaler (jeg savner begge deler!). Bobilers vaklende ferd på norske veier. Boligmangel for studenter på høsten. Årets første snø og talentløse søringer bak rattet på glatta. Norske verdier og juletradisjoner under press.

Også den forbanna brøytinga og mangelen på strøing av sand når vinteren igjen klakker inn.

Man kan både stille klokka og rydde debattsidene i avisene god tid i forveien. Måser i Tromsø sentrum er også en standhaftig gjenganger hver eneste vår og sommer. 2020 er intet hellig unntak, snarere heller tvert imot. Og den verken skuffer eller glimrer med sitt fravær.

Nå har attpåtil to frustrerte bergensere skrevet et debattinnlegg til Bladet Nordlys, der de dypt traumatiserte, sjokkerte og rystet raser og tordner. Her hadde de bestemt seg for å nyte et stykke pizza i Nordens Paris, men måtte betuttet rømme innendørs for å spise den.

«Er det innbyggerne eller måsene som bestemmer i Tromsø?» og «Skal Tromsø drives på folkets eller måsenes premisser?», spør de retorisk, mens de skarrer snurt at Nordens Paris nå må ta et oppgjør med dette. Underforstått: Ellers drar vi «hem».

Mon det, men det er iallfall ikke bergensere som bestemmer i Tromsø, og det er takk og lov aldri på deres premisser byen bygges. Vestlands stolthet og handelssentrum, på den andre siden, er derimot bygget på tørrfisk sendt fra nord, for over tusen år siden.


Lørdagsmåseriet

Den énbeinte dronninga av Yttersia

Et måseri om Måshild og Måsgeir, og det å blande seg inn i naturen.


Lenge før Ole Bull, Friele, Brann, Sissel Kyrkjebø, Kniksen, Davy Wathne, Edvard Grieg, Ludvig Holberg, Rune Larsen, Idol-Kurt, Amalie Skram, Johan Ludwig Mowinckel, før hansahandelen, før Olav Kyrre grunnla byen mellom de sju fjellene, og til og med før Kygo, ble enorme mengder skrei sveipet opp fra det kalde havet i nord, hengt på hjell, losset på båt og sendt til Bergen, til vakkert akkompagnement fra selveste definisjonen på en livskraftig kyst, nemlig måseskrik. Fra glupske svartbaker, gråmåser, krykkjer, fiskemåser og til alle de andre snasne måsene.

Nå har den totale mangelen på fornuftig byplanlegging i Tromsø gjort at det er mulig å gå en hel dag gjennom sentrum uten å skjønne at man er på ei øy, omgitt av saltvann. Sånn sett kan det unnskyldes at man blir overrasket over at det er masse sjøfugl i sentrum. Men når man besitter denne basiskunnskapen, er det ingen unnskyldning.

For måsene er vårt eget lille buekorps, med fritt mandat til å bråke på våren. Ikke fordi vi er greie med dem og lar dem gjøre det, men fordi de var her først og bestemmer selv. Det er vi som har kolonialisert deres beiteområder, begynt å spise maten deres og begynt å klatte oss sammen og bygge hus der de før hadde reir.

Derfor er det noe forstemmende over den enorme fiendtligheten til måser. Jeg har selv vært der, jeg har sågar skrevet om det i ei bok i min pure og naive ungdom, men da gjorde og sa jeg mye annet rart. Og jeg var ung og trengte pengene. Nå er det ingen unnskyldning. Og jeg har takk og lov kommet til fornuften.

Måsene har vært her bestandig. Og mens måsebestandene sakte, men sikkert, har krympet, parallelt med en stadig tiltagende forsøpling av havet, overfiske og reduksjon av kystflåten, har ikke måsene gjort noe annet enn vi mennesker har gjort. De har flyttet inn til byene etter mat. Fordi livet i de gamle fuglefjellene er gjort ulevelige av oss.

Det er nemlig ikke slik mange tror, for det er en seiglivet myte, at det bli mer og mer av dem, de er bare smarte og etteraper våre egne mønstre og flytter etter oss. Dette er noen streetsmarte og seige jævler som nekter å dø ut, selv om de altså krymper i antall.

For de kjemper bokstavelig talt for livene sine. Når de stuper mot folk som nærmer seg reirene eller ungene deres, er det fordi de er genetisk programmert til å gjøre det samme som alle vi andre gjør, eller iallfall burde gjøre, når det kommer til våre arvinger. Vi beskytter dem, for alt det er verdt. Og vi streber for alt vi kan å skaffe dem nok mat og et hjem med beskyttelse mot ytre farer.

Så når rødlistede krykkjer klamrer seg til veggene langs fylkeshuset i Tromsø, eller suger seg fast seg til glatte vinduskarmer langs det gamle Mack-bygget, og bryter alle fysiske lover, og mulighetsrommet innen arkitektur, ved å bygge reir der, er det et vakkert syn. For noen helt fascinerende og standhaftige bøller.

Og da nytter det ikke å henge opp de helt enormt visuelt forsøplede skremmefuglene i plast som er ment å stresse måsene fra å nærme seg, som om annenhver husstand huser hver sin selvopptatte og korttenkte Snøfte Smith som sitter med muskedunder i vinduet og skyter på alt som nærmer seg.

Disse korte sommermånedene med måseskrik er derfor noe vi bør tåle, som et gjensidig nikk til en gjeng vi selv har vært med å kødde til livene for.

Synet av livredde og drita folk som løpesjangler i Tromsø sentrum, med en glinsende kebab i hendene, og med masse måser i hælene, er, når man tenker seg om, et vakkert syn. Samme noen indignerte bergensere som ikke tør spise pizza utendørs. Det er darwinisme i praksis, der den sterkeste og smarteste overlever.