Fra sidelinja:

Det rareste jeg hører

Det er mindre enn ett år til stortingsvalget. Vi skal velge hvem som skal lage landets nye lover, og hvem som skal styre landet fra dag til dag og sørge for at skole, helsevesen og forsvar er i den forfatning vi forventer.

STORTINGSVALG: Stein-Gunnar Bondevik synes det er rart at folk ikke stemmer ved valg.  Foto: Håkon Mosvold Larsen

meninger

Med andre ord, vi skal velge dem som på våre vegne får i oppdrag å forvalte våre felles ressurser på best mulig måte, slik at vi holder samfunnet vårt gående.

Det rareste jeg da hører, er folk som sier «jeg er ikke interessert i politikk». Det er overraskende mange som sier dette – folk som både kan lese og skrive og gå og snakke samtidig. Blant den yngre garde, de som skal arve resultatene av politikken, er det særlig mange som «ikke er interessert i politikk» – under halvparten av dem brukte stemmeseddelen ved forrige valg. Hver andre person i alderen 20 til 24 gadd ikke å stemme, altså.

Selv om jeg gjør det jeg kan for å unngå å være gamlis og belærende, klarer jeg likevel ikke å unngå å si det: Det går ikke an å si at man ikke er interessert i politikk. Det er det samme som å si at man ikke er interessert i hva slags sykehus vi har, om vi har skoler eller ikke, om det fins veier i landet, hvor høy skatten er eller hva slags regler vi skal ha for hvordan vi ter oss i samfunnet.

Selvfølgelig er alle interessert i politikk. Med mindre man kjøper Margaret Thatcher da, som hevdet at samfunnet ikke fins, det fins bare individer og familier, og disse må først og fremst passe på seg selv. Slik kommer man seg unna en nedbygging av velferdsstaten og en politikk (der var det ordet igjen) som garanterer økt ulikhet, siden hver kvinne er sin egen lykkes smed.

Men for de fleste andre er det innlysende at vi lever våre individuelle liv i et større hele, et fellesskap der politikken er med på å legge rammene for hva vi kan foreta oss, eller som Tage Erlander (svensk statsminister for Sosialdemokratene 1946-69) sa det: «Politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv».

De som er interessert i å danse sine liv – som, slapp av alle med aversjon for dans, bare betyr «å leve» – må selvsagt også ha en oppfatning av dansegulvet, det er innlysende. Så hva er det de ikke har skjønt, eller hva er det jeg ikke har skjønt, når dette postulatet gjentas av så mange, så ofte? Jeg har en mistanke om at vi snakker forbi hverandre.


Fra sidelinja:

Tommelen ned for samtlige menntoff

Kunst og kultur er det svakeste og samtidig det sterkeste vi har i våre samfunn, for det er her vi viser hvem vi egentlig er. Det er fra kunsten og kulturen skråblikkene kommer.


Kan det være slik at alle er interessert i politikk, mens mange faller av og mister interessen når vi kommer til partipolitikk? Det er omtrent som meg når vi snakker om film: Jeg er veldig interessert i film, men fryktelig uinteressert i fantasifilmer og science fiction. Ikke sett Star Wars, ikke Harry Potter, ikke Ringenes Herre. Aner ingenting om de universene der, og kommer til å dø i uvitenhet.

På samme vis kan jeg forstå at folk faller av når vi begynner å gå i dybden av konflikten mellom Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad, når vi skal forsøke å tolke kjolen til Siv Jensen, og ikke minst når det blir snakk om det politiske spillet, det som foregår på bakrommet, hestehandlene, posisjoneringen, maktspillet. Det er for spesielt interesserte, det er det ingen tvil om.

«Vi lar det bære gå i orden», har jeg en kompis som sier når noen skal problematisere en relativt enkel sak. Han stemmer Høyre og er ikke overvettes glad i verken byråkrati og prosesser, han vil bare at det skal ordne seg, til alles beste. Jeg følger ham, et stykke på vei, og jeg tror mange er der, også de som «ikke er interessert i politikk». De vil likevel at ting skal gå i orden, uten spill og dikkedarer. De vil danse på et skikkelig bra, potetmel-behandlet dansegulv.


Ukulturen i politiet: «Så kvalmt at de mentale sikringene ryker i ekspressfart»

iTromsøs spaltist skriver om avsløringen av politiets ukultur - og hvordan man kan ruste de unge til å håndtere trakassering.


Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg frykter, mer enn noe annet, fremveksten av totalitære styresystem. Det står relativt tunge krefter klar til å kaste demokratiet og ytringsfriheten over bord dersom vi ikke bruker våre hardt opparbeidete rettigheter. I 2015 var det bare én av tre i alderen 20–24 år som stemte i valget. En tredjedel. Det er en invitasjon.

Jeg tenker at det vil være en god start på demokratiets absolutte revansj om folk sluttet å si: «Jeg er ikke interessert i politikk». Vi må forstå politikkens betydning for våre liv, og komme oss til valgurnene, alle som en. Så kan jeg forstå at flere faller av når ting ikke går i orden, for eksempel når det tar 30 år å bli enige om innfartsveien til Tromsø skal gå på vest- eller østsida av Ramfjorden. Da man endelig ble ferdig, var pengene borte. Nesten i alle fall.


Fra sidelinja:

Bare en helt vanlig mann

Stein-Gunnar Bondevik har gjort seg opp noen tanker om skilting og statuer av kjente personer.


Forhandling og prosess er demokratiets styrke, og svakhet.

Det går fortere i Kina.