Debatt

«Bjelken i vårt eget øye»

  Foto: Tom Benjaminsen

debatt

Flere oppslag i iTromsø den senere tida har slått på stortromma om tysk invasjon i form av naturødeleggende investeringer i vindkraftverk på Kvaløya. Det legges ingen ting imellom når det gjelder saftige karakteristikker av det groteske overgrepet som norsk natur og lokalbefolkningen blir utsatt for. Det er mye som kan sies om ønskeligheten og nytten av det prosjekterte kraftanlegget og om omfanget av naturinngrepet.

Det som blir beskrevet som «Kvaløyas siste utpost» omfatter to prosent av arealet på øya og mindre enn en halv promille av arealet i Troms fylke. Jeg tror trygt at vi kan slå fast at det fortsatt vil være litt natur igjen når dette anlegget står ferdig og sårene i terrenget fra anleggsfasen er reparert så langt det lar seg gjøre.

Dette innlegget skal imidlertid fokusere på et annet aspekt, nemlig på det som blir fremstilt som det tiltakende ranet av norske ressurser fra utenlandske investorer. La meg først si at jeg ville ha foretrukket at norske interesser investerte i norske naturressurser, og ikke minst i fornybar energi. Men norske investorer, ikke minst den norske staten, ser det mer lønnsomt å investere i utlandet. Det norske oljefondet, Statens Pensjonsfond Utland, er nå på svimlende 8.000 milliarder kroner – i all hovedsak i form av investeringer i utlandet. Mange av disse lukter adskillig verre enn investeringene på Kvaløya.


Kommentaren

På yttersida av fornuften

Raseringen av Kvaløyas siste utpost er grotesk og ubegripelig.


Norsk Hydro er for tiden involvert i en meget pinlig forurensningsskandale med sitt bauxitt-anlegg i Brasil. Ironisk nok skal Kvaløya-vindparken forsyne aluminiumproduksjonen i Mosjøen med elektrisk kraft, en produksjon som er avhengig av råstoff fra anlegget i Brasil. Kanskje vi kan nedlegge skandaleanlegget i Brasil, aluminiumproduksjonen i Mosjøen og stoppe utbyggingen på Kvaløya? En vinn-vinn situasjon for alle miljøvernere og dem som ønsker fremtidig kraftkrevende industri i Norge og lette, elektriske biler av aluminium på veiene? Verden er full av paradokser.

Utenlandske investeringer i vindkraft i Norge ligger i dag på om lag 20 milliarder kroner. Til sammenligning var Statoils samlede investeringer i leting og utvinning i perioden 2001–2016 på 576 milliarder, som er 54 prosent av samlede investeringer. Investeringene i leting og utvinning var altså større i utlandet enn innenlands. Noe av dette (5,4 milliarder) var i vanvittig naturødeleggende og skitten oljesand i Canada. Heldigvis har Statoil/Equinor nå trukket seg ut av dette, men norske banker har fortsatt svin på skogen her; Nordea 14,4 mrd., DNB 2,0 mrd., Danske Bank 2,2 mrd., KLP 0,4 mrd., Sparebank1 0,3 mrd. Hvis Norge blir invadert av tyskere, så har vi jammen sjøl en formidabel invasjonsstyrke spredt over hele verden.


Vindmølleparken: Uetisk argumentasjon fra Egon Holstad

Det skriver en som representerer utbyggerne, og mener at Holstad drar sammenligninger til andre verdenskrig.


På Wikipedia kan vi lese: NIMBY er et akronym for «Not In My Back Yard», ikke i min bakgård. NIMBY beskriver motstand mot endringer av ens nærområde, men ikke nødvendigvis mot endringer i andres nærområde. Det er logisk umulig at alle NIMBYs kan få det som de vil hvis infrastruktur skal kunne bygges ut. De som nå roper høyest om Kvaløya-anlegget bør derfor løfte blikket litt bort fra sin egen navle og presentere mer helhetlig argumentasjon som kan holde politisk og etisk utover en liten høyrøstet interessegruppe. Slik det lyder nå minner det om den ynkelige argumentasjonen til tufsen som forurettet klager over at «alle tenker på seg selv, det er bare jeg som tenker på meg!»