«Nei til bompenger»

Budskapet er så såre enkelt at sjøl et barn skjønner det. Vi vil ikke at folk skal betale bompenger, er beskjeden fra bompengemotstanderne.

Et enkelt, forståelig språk har vært vinneroppskriften til «bompengeopprøret» som nå foregår i flere byer i Norge.

Alternativet til de tre ordene «nei til bom» er at kommunen, fylkeskommunen og staten inngår en «byvekstavtale» eller «bymiljøavtale». Begrepene brukes om hverandre, og det virker ikke engang som politikerne har helt oversikt over hvilke begreper som råder til enhver tid. Men avtalen skal sikre milliarder av statlige midler til samferdsel.

I Tromsø har kommunepolitikerne valgt å komplisere det ytterligere ved å etablere et slags råd kalt «Tenk Tromsø» bestående av kommunen, fylkeskommunen og Statens vegvesen. Men nøyaktig hva «Tenk Tromsø» er, er det ikke enkelt å bli klok på.

På egne nettsider gjør de et slags forsøk på å klargjøre hva det er, når de skriver: «Tenk Tromsø er et stort byutviklingsprosjekt som skal få oss raskt og enkelt fram i Tromsø, samtidig som byen vokser. Vi jobber for nye tilbud som gjør at vi velger bussen, sykkel eller beina på flere av våre daglige reiser.» Da vet vi dét.

Men er «Tenk Tromsø» et råd, en interesseorganisasjon, et beslutningsorgan, en tenketank eller et prosjekt? Det er ikke godt å si, om man tenker aldri så mye. Men likevel snakker byens politikere med den største selvfølgelighet om «Tenk Tromsø» og byvekstavtaler. Det ene begrepet mindre selvforklarende enn det neste.

Tidligere Frp-nestor Jan Blomseth meldte seg i vinter ut av partiet og stiftet «Nei til bompenger i Tromsø». Siden har han sittet helt stille og sett på at partiet stiger på meningsmålingene mens panikken sprer seg i det øvrige politiske Tromsø – og Norge.

Mens «Tenk Tromsø» har et offentlig finansiert kommunikasjonsrådgiverkorps og de øvrige politiske partiene finleser meningsmålinger og finpusser sine utspillsstrategier, har Blomseth knapt gjort større innsats enn å ta telefonen når journalister ringer, og svart «nei» på spørsmålene han blir stilt. Og det har fungert.

For de fleste innbyggerne er det nok ennå uklart hva de får igjen for bompengene. Det loves bedre infrastruktur, nye veiprosjekter, ny kvaløyforbindelse og «metrobuss», hva enn det er. Hvis prosjektene i det hele tatt blir noe av. For prosjektene står bare på en prioriteringsliste til forhandlingene med staten, for å gjøre det hele enda mer byråkratisk og uforståelig.

Det hersker en enighet blant alle de etablerte politiske partiene i Norge om at bilistene skal ta sin del av regninga når store veiprosjekt skal bygges. Til og med Frp har sagt seg enig i dette, siden de havnet i regjering i 2013, sjøl om de hardnakket forsøker å hevde noe annet.

Det virker ikke som om de etablerte partiene vet hvordan de skal håndtere bompengeopprørene. De drives fra skanse til skanse av forbanna bilister, og flere har på lite troverdig vis forsøkt å stjele bompengemotstandernes retorikk.

Ap-leder Jonas Gahr Støre var ærlig og tydelig i 2017 på at de ville øke skattene om de vant valget. Men denne uka proklamerer han «Riv bommene» i VG. Miljøpartiet Venstres sjølerklærte kronprins, Abid Raja, mener på sin side at bilistene flås.

Det er paniske anskrik fra det bunnløse juvet under sperregrensen, fra et regjeringsparti på kollisjonskurs med egen ideologi. Retorikken står overhodet ikke i stil med politikken deres som ligger fast: bilistene skal fremdeles betale.

Finansiering av veiprosjekter, miljø og kollektivtransport er komplisert når det skal sees i sammenheng. Og alt kan ikke forenkles til et like enkelt budskap som «nei til bompenger». Men det språket som brukes fra tilhengerne av bompenger i dag er håpløst, utilgjengelig og ekskluderende.

Ser man det i sammenheng med at bompengemotstanden blir latterliggjort, og møtt med intrikate utlegninger om miljø og moral, viser det at man ikke har tatt misnøyen på alvor. Reell politisk uenighet blir idiotforklart med at det kun er «hvite middelaldrende menn» og «matpakkebilister» som er misfornøyd.

Å moralisere over vanlige folk som kjører til jobb, eller kjører barna sine til skole eller fritidsaktiviteter, er en uklok tilnærming som skaper ytterligere avstand mellom politikere og velgere.

Brexit-kaoset som foregår i England denne uka, gir oss en påminnelse om at det er nytteløst å latterliggjøre eller undervurdere bevegelser i folkedypet. Bompengesaken gir oss en påminnelse om at virkelighetsoppfatningen på Stortinget og rådhuset ikke alltid samsvarer med befolkninga.

Det samme tunge, uforståelige byråkratspråket som brukes i samferdselsdebatten preger også miljødebatten i Norge. Det er nok derfor det de siste månedene har kunnet fremstå som om «bompengekrisen» er en større trussel for vårt samfunns framtid enn klimakrisen.

Å bekjempe klimaendringer, frisk luft i byer, bekjempelse av svevestøv og bedre framkommelighet for folk har forsvunnet i støyen og svevestøvet av frådende bompengeraseri.

Da er det forståelig at noen som snakker et tydelig, klart og forståelig språk er å foretrekke, fremfor moralisme og seminarprat.