225 år er ingen alder for en by. Tvert imot, byen er i sin sene ungdom. Gammel nok til å ha litt erfaring, men ikke gammel nok til å vite hvem den er eller hva den vil utrette.

Jeg har opplevd omtrent 20 prosent av den tiden Tromsø har eksistert. Både jeg og Tromsø ble født på selveste Tromsøya. Selv om jeg ble fraktet til Kvaløya kort etter. Men jeg skal være ærlig, jeg ville ikke valgt dette stedet om det var opp til meg.

Hvis jeg kunne velge sted å vokse opp i verden slik jeg velger ferie, ville jeg valgt en større og mer spennende by. Et sted med mer behagelig klima. Et sted med egen togstasjon. Og McDonald’s, som var viktig da jeg var yngre. Og mange nok kinoer til at jeg ikke følte jeg gikk glipp av noe, før vi endelig fikk «flerkino».

Men hvem vet? Kanskje jeg vurderte alle muligheter, og så falt valget på Tromsø likevel?

Til en oppvekst der det normale, i voksen alder, viser seg å være eksotisk. Å leke i den tørre, pulveraktige sneen når det er mørkt før middag. Ligge i sneen som former seg etter kroppen og telle stjerner, se etter romskip, finne dem, disse underlige stjernene som sakte bevegde seg over himmelen. Men som «bare» var satellitter. Nordlyset som blafret over himmelen. Naboen som hevdet at nordlyset ble sterkere dersom man viftet med lua. Og ja, det virket!

Sju måneder med vinter. Sju uker med sommer. De lyse nettene om sommeren. Hvordan skulle det ellers være? Det var jo sommer. Besteforeldrene som fisket sin egen middag til hverdags. Tryggheten. Utenkeligheten av at det skulle finnes feil tid og feil sted.

Å kunne drikke vann fra springen. Da faren min hadde vært i India, og sa at man kunne kjøpe vann på flasker der, hørtes det like rart ut som å skulle kjøpe luft på flasker. Vann er gratis. Det er overalt. Og kan drikkes gratis, om så direkte fra Slettaelva.

Alt i alt angrer jeg ikke på at jeg endte opp på toppen av verden.

Bortsett fra når sommerlavtrykket trenger seg inn i skallen og blir værende der. Alle som vokser opp i Tromsø må lære seg at de fleste bebodde steder i verden har minst en årstid satt av til sommervær, så rart det enn høres ut.

Tromsø har hatt rund dag før. Og vært raus med seg selv. Til hundreårsdagen i 1894 fikk byen et nytt museum, som nå skal selges til staten. Til tohundreårsdagen i 1994 fikk byen ny gågate og et nyoppusset Stortorg, som nå er utslitt.

225 er ikke den rundeste dagen. Men det ble arrangert fest. Hva ga byen seg selv i gave denne gangen? Så vidt jeg vet fikk byen ingenting.

Etter at feiringen er tilbakelagt, slo det meg at vi ikke bare glemte gave. Vi glemte å pynte bursdagsbarnet. Kanskje må det være hundreårsdager før vi kan forsvare litt enkelt stell i gatene. Men hvorfor ikke oftere?

Å gå gjennom Storgata er en sørgelig opplevelse på en rolig mandags ettermiddag. Det grå sommerlyset kler ikke byen, og får alt det stygge til å bli mer synlig. Spesielt gjelder dette mellom Stortorget og Fredrik Langes gate, som er blitt litt av en sentrumsslum.

At fortaushellene er sprukne eller erstattet med asfalt skyldes penger, politisk vilje og andre ting jeg ikke blir klok på. Planer om ny gate har eksistert noen år, men ingen ser ut til å vite detaljer om dette eller når det skal skje. Det skjer renoveringer og ombygginger preget av manglende profesjonalitet.

Men verst er disse enkle tingene som ikke koster noe å fikse. Nye prestisjebygg som er mosegrodd på grunn av manglende drift etter et par år, klistremerker på stolper og søppelkasser samt småbusker langs husvegger.

Siden det ikke står på penger blir slike ting uttrykk for en holdning. Ikke bare mot sin egen eiendom, men mot oss som kunder, både fastboende og tilreisende. Og mot den byen som gir eiendommene sin verdi.

Tromsø er mer enn sentrum. Hvis man ikke trives i sentrum, kan man handle på Langnes. Men Langnes er ikke like velegnet til å vandre gatelangs i, eller ta seg en kaffe.

Neste år blir byen 226 år. Kanskje det kan feires med en flott gave til bursdagsbarnet? Som for eksempel ny gågate. Og kanskje bursdagsbarnet kan pyntes litt også?

Men uansett. Gratulerer på etterskudd!