En kommunes økonomi kan ikke baseres på flaks. For det er det «stang inn» betyr på fotballspråket. Det er et uttrykk som ikke hører hjemme i budsjettering, og i alle fall ikke i en kommune.

Like fullt er det dette uttrykket som har blitt brukt av toppsjefene i administrasjonen i kommunen, både finansdirektør Geir Andersen, men først og fremst kommunaldirektør Stig Tore Johnsen, når fjorårets store budsjettsprekk skulle forklares for folk og folkevalgte.

Forklaringen på en betydelig del av budsjettsprekken på en kvart milliard, nemlig de som tilhører finansposter som renteinntekter og -utgifter, pensjonspremier, utbytter, avdrag på lån og tildelinger fra staten, har vært at disse angivelig er så vanskelig å beregne for en kommune, da mange forutsetninger for disse postene ikke er klare før ved årsslutt.

Derfor må administrasjonen gjette når budsjettet lages, og oftest bommer man litt her, men treffer der. Er man riktig heldig så kommer det en hyggelig overraskelse, i form av millioner i pluss man ikke hadde regnet med, rekende på et sølvfat like før jul. I fjor, derimot, var kommunen så uheldig og fikk «stang ut» på hele bingobrettet.

Forklaringen, eller rettere sagt unnskyldningen, er for tynn. For det første fordi det ikke er akseptabelt å ha så små marginer at flaks er det som skal redde bunnlinja. For det andre fordi det, usikre forutsetninger til tross, ikke er så vanskelig å beregne finanspostene. Er man usikker på utfallet, er det naturlige å legge inn en buffer. Og her er vi ved sakens kjerne.

Denne saken har bidratt til å tegne et tydeligere bilde av kommunedirektør Stig Tore Johnsen, næringslivsmannen fra byggebransjen som ble toppbyråkrat i Nord-Norges største kommune for vel tre år siden. På den tiden han har styrt har det vært skandaler, absolutt, som den som gjorde Tromsø kommune til innehaver av Norges største innkjøpsskandale. Men Johnsen var fortsatt såpass fersk i stillingen, at han fikk rollen og image som ryddegutt, ikke kaosdirektør.

Siden etablerte inntrykket seg av en leder som skapte orden i sysakene med detaljerte planer for virksomhetsstyring og investeringer, og samtidig uredd og visjonær. Alle karaktertrekk har imidlertid sin bakside, og nå har noen av dem blitt tydeligere. Bildet som tegner seg i budsjettsaken, er en leder med for stor økonomisk risikovilje enn det som godt er for en kommune.

Det har kommet frem at det ikke har manglet på advarsler fra hans egne fagfolk. Til det har Johnsen svart at faglig uenighet er helt fint, også på økonomi, og at han som øverste sjef må gjøre «helhetsvurderinger» og nødvendigvis kan trekke andre konklusjoner enn fagfolkene som serverer prognoser og rapporter ute i organisasjonen. Det er lett å stille spørsmål ved hvor, og fra hvem, direktøren kan få et bedre helhetsbilde enn fra avdelingen som har fagansvaret for budsjett, og som sitter med både detaljene og totalen fra dag til dag.

Stig Tore Johnsens «salgspitch» da han ble ansatt som toppsjef, var at han kunne både kommunale planer og budsjetter på rams. Det vitner om interesse, arbeidskapasitet og visjoner. Det er bra og ønskelig med en toppleder som engasjerer seg aktivt i kommunens økonomi. Det skulle vel kanskje bare mangle, men tidligere har problemet i Tromsø vært tvert om – kommunedirektører som har vært passive, og stilt få eller ingen spørsmål til fagetatene i budsjettprosessen. Det finnes likevel en grense, og det lukter en viss hybris av Johnsens overkjøring av faglige råd.

Kommunedirektøren har fått kraftig kritikk av de folkevalgte, som mener han også har underspilt eller underkommunisert risikoen i kommunens økonomi, særlig før sommeren i fjor. Det var, til manges overraskelse, Senterpartiets ferske representant på rådhuset, Kathrine Strandli, som sa det hardest under høringen i formannskapet. Hun spurte, direkte henvendt til Johnsen, om hun kunne ha tillit til hans økonomirapporter i fremtiden.

Det var en leder med hektiske røde flekker i ansiktet som svarte at hans «troverdighet har fått seg en ripe i lakken». Opposisjonen var nær å falle av formannskapets nye, polstrede stoler i konjakkfarget skinn. Det var litt av et syn. Spørsmålet hang plutselig i rommet: Var det nå avskjedigelsen skulle komme? Nei. Johnsen har fortsatt de rødgrønnes nåde.

Det har en logisk forklaring, og det handler om at bjella i denne skandalen henger vel så mye rundt halsen på ordføreren, og den klinger og klirrer ved hver minste bevegelse han gjør. Da er det vanskelig å kaste administrasjonssjefen under bussen.

Johnsen gjør nå sitt ytterste for å pusse bort ripa i lakken. I økonomirapporten som ble lagt fram denne uka, gjorde han noe han lot være å gjøre i fjor: Han la fram organisasjonens anslag for økonomien i år, uten å filtrere det gjennom sine «helhetlige ledervurderinger» først. Tallene ser grimme ut, og gir ordføreren liten mulighet til å framstille fjorårets underskudd som en «freak accident», som man sier på ny norsk. Det var Wilhelmsen nemlig godt i gang med. Framover blir nok målet å unngå å bli satt under statlig administrasjon for sitt økonomiske uvett – unnskyld, uhell -, populært kalt Robek-lista.

Det er også tydelig at en kile er slått inn mellom ordføreren og kommunedirektøren, som har gått under kallenavnet «Knoll og Tott» blant både ansatte og ledere på rådhuset. Det var ikke positivt ment. Begge mennene, med sin påfallende like næringslivsbakgrunn, har lært seg en dyrekjøpt lekse.

Det blir kanskje mer formelt på rådhuset fremover - eller formalistisk, om man ikke liker overdrevet fokus på at nå må alle holde tunga i rett munn. Det trenger ikke bety at det blir kjedeligere. Tvert imot vil kanskje flere motsetninger, diskusjoner og beslutninger komme ut i åpent lende. Det er bra for både økonomien og pengeboka. For én sak er sikkert, Tromsø kommune må snarest slutte med bingo-budsjettering. Stang inn og stang ut hører bare hjemme på fotballbanen.