Da avisen spurte meg om å lage en liten sak om de årlige måsebrevene mine, var jeg i utgangspunktet skeptisk. De er jo internt knyttet til min arbeidsplass, Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT.
Men så tenkte jeg at noen flere lesere neppe kunne skade ettersom brevene primært er ment å muntre litt opp i hverdagen. Utgangspunktet er imidlertid ikke spesielt muntert.
Det er ingen hemmelighet at jeg kan styre min begeistring for måser. Særlig de såkalte bymåsene og deres aggressive adferd har jeg problemer med å se noe som helst sjarmerende med.
De har dessuten funnet ut at de flate hustakene på universitetsområdet er gode hekkeplasser. Fra mai til juli er det skrål og skrik utenfor kontorvinduene mer eller mindre kontinuerlig, tidvis til å få fnatt av når en prøver å konsentrere seg om jobben sin.
Jeg synes heller ikke nedgrisete gangveier og vindusflater er noe særlig å vise frem til våre gjester som besøker oss i forbindelse med eksamensavvikling og diverse konferanser. Det skal imidlertid sies at problemet ikke har vært like påfallende i år som tidligere.
Jeg har merket meg en svart kunstig fugl som kanskje er effektiv, men den egg- og fuglespisende takreven jeg i et tidligere måsebrev foreslo utsatt glimrer fortsatt med sitt fravær. I år foreslår jeg å overlate jobben til en av Tromsøs velkjente planter.
Årets måsebrev er det femte i rekken. En slags tradisjon er det kanskje blitt, men om det kommer flere er høyst usikkert. Det ligger jo en tanke bak at de skal gjøre seg selv overflødige. Når månedsskiftet april-mai nærmer seg hender det at kolleger spør meg om ikke årets utgave snart kommer. De som gjerne vil være brevene foruten trenger imidlertid ikke lese dem. Det er bare å klikke vekk e-post vedlegget, så er man kvitt problemet. Hvor mange som gjør det, vet jeg ikke.
Uansett har jeg ingen ambisjoner om at de såkalte Måsevennene skal finne brevene særlig humoristiske. Måsevennene er en lokal forening her på universitetet som ledes av professor i måsologi, M.M. Måserud. Medlemmene der dedikerer all sin fritid til omsorg for sin yndlingsfugl. Jo da, de eksisterer også i den virkelige verden.
Ikke i bokstavelig forstand, naturligvis. Men innholdet i måsebrevene må ikke uten videre tas for god fugl (eller var det kanskje god fisk?). De befinner seg i grensesonen mellom fantasi og virkelighet, og der må de bli værende hvis det jordnære skal kunne forenes med det lettere absurde.
Universitetet fyller som kjent 50 år i år. Det blir sikkert behørig feiret, med både budne og ubudne gjester. De ubudne er, som mange har registrert, allerede ankommet. Men publikasjonen du nettopp har åpnet (ja da, må se, må se, nysgjerrigheten har en tendens til å trumfe fornuften) har faktisk også et lite jubileum ettersom det er det femte måsebrev i rekken.
Det kommer neppe til å påkalle særlig mye oppmerksomhet, skjønt en kollega foreslo faktisk å utgi måsebrevene i bokform.
Den foreslåtte tittel var Første Måsebok. Men det er for risikabelt. Det kan lett generere forventninger om at det må komme både en andre og en tredje måsebok, hvilket neppe vil skje. Dessuten, hvem skulle være interessert i å kjøpe boka eller bøkene? Antakelig ganske få, såpass realistisk får en være.
Men det vil jo påløpe produksjonskostnader som må dekkes. Ergo kan en ikke dele den ut gratis. Derimot kunne en kanskje tenke seg en sponsor. Jeg gjorde her om dagen et lite fremstøt overfor de såkalte Måsevennene for å høre om de kunne være interessert. Noe måtte jeg selvsagt tilby som bytte.
Jeg hadde tenkt å være en smule sjenerøs ved å foreslå at de kunne få disponere en side til å redegjøre for sine måsemessige synspunkter, for balansens skyld. Foreningens leder, M.M. Måserud, var imidlertid på feltarbeid og for tiden ikke å få tak i, selv om han (eller hun, akkurat det er litt uklart) neppe var langt unna rent fysisk.
Men jeg fikk nestleder Måshild Måsland i tale. Da hun hørte om mitt forehavende satte hun imidlertid i med et skrik som til forveksling lignet en viss fugls. Ja, det lød som et ekko av det gamle ordtaket, ‘si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er’.
Fra diverse kolleger har jeg mottatt noen små gaver etter at jeg begynte å skrive de årlige måsebrevene, en bordskulptur som faktisk er ganske flott, og dessuten en bok skrevet av Bjørn Erik Olsen som heter ‘Den store Måseboka’. Der står det mye interessant, inkludert en god del jeg er hjertens enig i.
For eksempel står det rett ut om fiskemåsen, som jeg har forstått er den arten vi her på universitetet må bale med, at den i hekketiden kan opptre meget aggressivt når egg og unger skal beskyttes. Jeg siterer fra side 122 i boken: «Med dødsforakt og mord i blikket angriper den med iltre skrik og skittent skyts for å forsvare avkommet sitt» (som om vi forbipasserende skulle være interessert i dette forvokste avkommet).
Men der står mer som det er lett å kjenne seg igjen i. På side 63 kan en lese følgende: «Sangens gave fikk den aldri. Den ble født en dag sola ikke skinte, med en fæl umusikalsk låt i nebbet. Måsesangen er rett og slett et overgrep mot alle med ører for musikk». En kunne ikke sagt det bedre selv.
I disse tider med mye fokus på lokale råvarer og kortreist mat har det undret meg hvorfor ingen har rettet mere oppmerksomhet mot hva vår gjest kan tilby rent kulinarisk. Ikke så å forstå at det har vært et savn hos undertegnede.
Jeg spiser ingenting av det denne fuglen har vært i befatning med, heller ikke måseegg selv om jeg er fullt klar over at de rent smaksmessig ikke skiller seg veldig ut fra hønseeggene. Men alle er ikke like opptatt av hvordan det de spiser har oppført seg før det havnet på tallerkenen. Gåselever er jo som kjent en delikatesse, så hvorfor ikke måselever?
Våre forfedre, vikingene, kokte ikke de suppe på måsenebb? Nei, de gjorde kanskje ikke det, i hvert fall ikke etter at de hadde oppdaget fluesoppens fortreffeligheter.
Fluesoppen ja, den skal visstnok sette brukeren i krigshumør. Kanskje egnet den seg derfor godt til krigen mot datidens luftbaroner. Disse var sikkert like aktive den gang som nå, og mens vi er inne på det som spirer og gror, i fjor høst leste jeg i en av lokalavisene at Tromsø kommune hadde engasjert et firma (som jeg ikke husker hva het) til det ærefulle oppdrag å desimere populasjonen av Tromsøpalmer her på Tromsøya.
Rett nok er denne planten spesiell, den er jo blitt et slags Tromsø-ikon, om enn det neppe er mange som lar seg bedåre av dens skjønnhet. Men nevnte oppdrag hadde ikke noe å gjøre med det begredelige utseendet. Det ble anført to gode grunner til å bli kvitt mest mulig av den. Den er aggressiv og fortrenger annen vegetasjon. Dessuten er den giftig. Den er ikke veldig giftig for oss mennesker, men for fugler står det visstnok om livet hvis de skulle få i seg frøene.
Da jeg leste det ble en god idé født. Jeg har i tidligere måsebrev lansert en rekke mulige tiltak for å skremme måsene vekk fra hustakene våre, men konstaterer at forslagene er blitt dårlig fulgt opp. Flere eggspisende dyr har jeg foreslått satt ut.
Men det skal innrømmes at uansett hvilket dyr en måtte velge så er det en reell fare for at de tar seg ned fra takene og heller går løs på for eksempel den lokale rypebestanden i området vårt, i så fall en ytterst lite ønskelig konsekvens av en god intensjon. Med Tromsøpalmer vil det være annerledes. De stikker ikke av. Rett nok kan de spre frøene sine med vinden og slik sett dukke opp både her og der. Men det vil jo gjelde uansett hvor de står.
På hustakene våre vil de i tillegg gjøre nytte for seg, og det er lite konkurrerende vegetasjon å ta hensyn til. Ja, som du sikkert har skjønt, årets råd er ganske enkelt å få plantet ut Tromsøpalmer på alle de flate hustakene våre så fort som mulig. Det vil, hvilket i høy grad er hensikten, forsure tilværelsen betydelig for det store antallet ubudne gjester som når vi nå snart skriver mai måned allerede er i gang med levenet sitt utenfor vinduene våre.
Etter hvert skal det skråles døgnet rundt og alt fra fasader og gangveier til parkerte biler vil bli tilgriset. Men så snart plantene er på plass vil måser som ikke umiddelbart kreperer sikkert finne ut at det er tryggest å returnere til fuglefjellene i havgapet.
I tillegg blir byen en attraksjon rikere. Et universitet hvor takene er beplantet med Tromsøpalmer vil utvilsomt tiltrekke skuelystne. Noe slikt eksisterer neppe andre steder, men vi kan nok ikke gardere oss mot at det kanskje blir et eksempel til etterfølgelse.
Den lokale foreningen av Måsevennene avholder vanligvis sitt årsmøte omtrent på denne tiden. Det passer godt ettersom de fleste sakene på dagsorden dreier seg om hvordan legge best mulig til rette for at plageånden skal få utøve sine såkalte ‘naturlige aktiviteter’. Men tidvis legges det også opp til mere prinsipielle debatter.
For eksempel diskuterte man i fjor det evige spørsmålet om hva som kom først, måsen eller måseegget. Enige ble man ikke, ja etter sigende utviklet debatten seg til å bli så hissig at fjæra føyk veggimellom. Man har dog også på disse møtene for vane å legge inn et kulturelt innslag med en invitert gjest. I fjor hadde man engasjert en tryllekunstner som tryllet kaniner om til måser, til stor begeistring blant de fremmøtte.
Et forslag om at forsamlingen burde stemme i med en felles sang kom man imidlertid ikke i mål med. Det ble lansert flere forslag, deriblant sanger som ‘Alle fugler’ og ‘Lille måltrost’. Men man måtte innse at ingen av disse handler om måser, følgelig var de ubrukelige til formålet.
I stedet ble man enige om at årets kulturelle innslag skal være av det musikalske slaget, og det går rykter om at man har gjort avtale med den kjente sangerinnen Sissik Krykkjebø.
Jeg sier god fornøyelse.