Dette kåseriet ble første gang publisert 30. september.
«Det finnes ingen kjappere vei inn i skjærsilden enn å kritisere hundene til folk, eller eventuelt kritisere hundeeierne for hvordan de forvalter å være nettopp eier av hund», skrev undertegnende i et kåseri på forsommeren.
Innboksen i dagene etter var en relativt god bekreftelse på påstanden. Sinte og hundignerte bikkjeeiere som kunne fortelle at akkurat deres hund, deres superspesielle hund, er veldig, veldig snill og ditto veloppdragen, hjelpsom og klok. Man følte at hunden til hver enkelt av dem bare er noen få dager unna å løse kreftgåten.
Reaksjonene var som ventet, men det som var mye verre var all hoveringen fra kattefolket, altså de som elsker katter og synes hunder og hundeeiere er noe herk. De skulle bare visst. De skulle bare visst at de selv befinner seg på et rasjonalitetsnivå langt under dette igjen.
Mens hundeeiere avdekker at det bor en liten der Führer inne i alle og enhver, der de skamløst elsker å ha en siklende tjener rundt seg, som er stokk dum og tror den er et menneske, men som underdanig lar seg styre i alt den får beskjed om, er nå en ærlig sak. At det ligger et brennende ønske i bunnen av menneskesjelen om å styre andre er, om ikke direkte sympatisk, så i hvert fall ikke direkte farlig.
De færreste tør å gå nevneverdig videre med saken, og om de gjør det, vil de etter all sannsynlighet stoppes av enten demokratiske mekanismer og/eller lovens lange arm.
Da er det betydelig verre med den sjelelige avgrunnen som ulmer nederst i sinnet til katteeiere, for det er denne gjengen som er den faktiske grobunnen for at en diktator skal kunne få all makt. Katteeiere skryter sågar av dette, hvor ekstremt lite de små kvasitigrene deres er mulig å ha kontroll på, at de elsker nettopp denne anarkistiske og totalt manglende interessen katten deres har til å innordne seg andre. Derfor innordner heller katteeierne seg kattene. De formelig elsker å kurre underdanig rundt potene deres.
Det er med andre ord ikke rart det er grobunn for fascisme i ethvert samfunn. At nesten en million mennesker i dette landet er villige til å følge en egoistisk, kjøttetende liten psykopat i døden, og attpåtil la seg pisse på og herje med seg av den, for at de selv skal opparbeide seg retten til å kose med katten, ikke bli koset med, er den triste og ganske alvorlige metaforen på et samfunn i åndelig krise.
På toppen av det hele gir de tankegodset en turbo ved frivillig å avdekke en helt utilslørt applaudering av raserenhet man ikke finner selv i de mest tvilsomme, mørke undergrunnssider på internett. Katteeiere flest mener nemlig at akkurat deres dyr har en slags egen, opparbeidet særrett til å ture frem som de vil i naturen. Fordi de er katt. Katter slippes derfor vilt ut i naturen rundt der de bor, fordi de har et slikt enormt frihetsbehov de bare må få leve ut.
Dette gjelder kun katter, og derfor blir ord som «båndtvang» eller «kattegård» replisert med blikk som om du er en ondskapsfull satan, hvis innerste ønske er å torturere deres firbeinte venn (eller «venn» – katten selv gir jo blanke). Katter skal nemlig, som eneste kjæledyr, få gå fritt i naturen, uten noen form for kontroll. Og det er en katterett å få pisse rundt i garasjer, blomsterbed, dukkehus og hagemøbler til andre.
«Det er jo så bra for å bukt med smågnagere», er gjerne omkvedet de mjauer unnskyldende, mens øynene triller rundt i dyp beundring over denne lille naturmessige renovasjonsmaskinen de har et egennavn på, og som den uansett aldri lystrer. Man kan like godt begynne å kalle alle katter for A. Eller B. Kattene gir uansett helt faen.
Katteeiere vet jo dette innerst inne, for det er ikke mange febrilske og mislykkede forsøk på å påkalle deres oppmerksomhet først med fulle, intrikate setninger, deretter kun med døpenavnet deres, før de går brått over til å kalle dyret «Pusi! Pusi!», som dyret heller ikke lystrer, for så å ende opp med et tarvelig «Pssssss! Pssssss! Pssssss!».
Det er som å rope «Hund!» til Trofast eller «Ku!» til Dagros, for så å rope «Voff!» eller «Mø!» når den ikke lystrer.
Denne enorme tiltroen til at katter bare tar ut skadedyr, at de liksom gjør hele økosystemet en tjeneste ved å gis frie tøyler av eierne sine, er en åndelig kollaps som årlig koster et sted mellom sju til ti millioner fugler livet, bare i Norge. Vindturbiner, biltrafikk og lystmordere med sprettert til sammen er ikke i nærheten av det samme massemordet på fjærkledde skapninger i faunaen vår.
Og ikke nok med det, de nøyer seg ikke bare med å drepe fuglene. De elsker få torturere alle byttene sine først. Rive av dem bein og vinger, stikke klørne i buken på dem og trille dem bortetter bakken. De regelrett nyter det. Deres eneste kontakt med følelser er ren sadisme.
Den gjensidige torturen er at eierne bruker masse penger på å få overbetalte veterinærer til å slite testiklene av hannkattene, eller røske ut livmor og eggstokkene på hunnkattene. Eller kastrering, som det også heter. Slik lever de sammen i et slags gjensidig, sadomasochistisk forhold, hvor de plager hverandre, og dette er således den eneste reelle nytteverdien kattene har.
En hund, i hvert fall av en viss størrelse, kan jo brukes til å trekke skiløpere og pulk, turgåere og sykler, de kan søke opp skredofre, snuse opp spor etter bortkomne, beskytte eierne, for ikke å glemme førerhunder, som hjelper blinde å bevege seg.
Hadde man derimot trent opp katter til å lede blinde, hadde de mest sannsynlig dratt dem rett ned nærmeste stup, så hadde de klatret ned og begynt å torturere dem. Bare på jævel. Fordi de er mindre empatiske enn reptiler, med den eneste forskjellen at de smisker seg inn på mennesker for å få dem til å kose seg og gi dem mat de slipper å jage. Og få applaus for det etterpå. Selv ikke slanger er så kjipe og utspekulerte.
Katteeiere mener ikke engang at dyret deres er et dyr. Derfor pleier de å berolige allergikere med at de kan slappe helt av, selv om de er dyrehårsallergikere. Fordi det er en katt, og ikke et dyr, litt sånn som Fantomet som tar ulven sin med inn på fly, stikk i strid med regelverket, fordi det ikke står «forbudt med ulver» på noe skilt.
Katten er nemlig noe mer. Noe mer enn både dyr og menneske. En pelskledd gud man ikke bare tror at overlever døden, men til og med gjør det ni ganger, som en slags opplest og vedtatt sannhet. Man skal bra langt inn i de mørkeste avkrokene på Alternativmessa for å finne lignende.
Alle som har sett «Tiger King»-dokumentaren vet hvor ille dette kan gå, om man blir for glade i katten, enn si kattene, sin/sine. Det er nemlig en lovmessig kvotient som gjør folk suksessivt gærnere for hver katt de anskaffer seg. Jo flere katter de eier, jo gærnere blir de. Bikker man et tosifret antall, beveger vi oss farlig nært dokumentarmanus og forsidene på avisa – på en feil måte.
Men det er selvsagt håp, det er viktig å påpeke. Jeg er ikke engang fremmed for at en liten prosentandel av katteeierne fortsatt er i kontakt med fornuften, at det er mulig å redde dem. Og jeg synes jo de ville kattene vi har naturlig hos oss, gaupene, er stilige. Men akkurat som at jeg ikke vil at fiskevannene og -elvene våre skal fylles opp med gullfisker og tropiske skilpadder og slanger, synes jeg de små tullegaupene må holdes i fangenskap. Og i bånd.
Derfor trenger vi et politisk parti som tar til orde for å få dette inn i ordnede former, få kattene i bur og katteeierne bak lås og slå. Erna Solberg, Anniken Huitfeldt, Bjørnar Moxnes, Anette Trettebergstuen, Tonje Brenna og alle dere som sårt trenger oppmerksomhet for politikk og ikke alt mulig annet utenomsportslig rør: Her har dere en vinnersak kommende generasjoner av både dyr og mennesker vil takke dere for. Mjauda, jeg mener alvor.