OPPDATERING: Torsdag 14. mars ble det offentlig kjent at Universitetet i Tromsø konkluderer med at «Borch har fusket og at resultatet fra masteroppgaven må annulleres.» Denne kommentaren ble skrevet lørdag, to dager før avgjørelsen ble fattet.

Denne uken har Sandra Borch gjort sitt for å sette både seg selv og UiT i et latterlig lys. Styrket av utsiktene for å bli frikjent for masterfusk, har hun nå begynt å bagatellisere sine synder.

I et intervju med universitetsavisen Khrono sier hun følgende: «Jeg tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget». At den tidligere ministeren for høyere utdanning sier det, er som at finansministeren skulle unnskylde eget skattesnusk med at «alle snyter jo litt på skatten». Nei, «alle» jukser ikke. Det er veldig viktig at universitetet sørger for å banke ned den gjerdestolpen. Dette er ikke greit.

UiT har gjentatte ganger bedyret at Sandra Borch skal behandles på lik linje med enhver annen student. Hvor mange studenter opplever at rektoren prøver å ta kontakt for å gi en personlig orientering om hvordan universitetet vil håndtere en anklage om fusk?

Meget få, får vi håpe. Rektoren har forhåpentligvis viktigere oppgaver enn å ringe alle studenter som har en klage- eller fuskesak gående. Men Borch, hun ble altså forsøkt kontaktet av fungerende rektor Kathrine Tveiterås for nettopp dette.

NRK har avslørt at Nord Universitet gjorde akkurat det samme i tilfellet Ingvild Kjerkol. Ifølge NU ble det gitt en «muntlig orientering til involverte om videre saksgang som følger av Nords' vanlige prosess». Det sier at dette verken er eller kan være en hvilken som helst sak, verken for universitetene eller samfunnet rundt.

Det er ikke nødvendigvis problematisk at en minister forskjellsbehandles på denne måten – det er snakk om saker som påvirker en person som er sentral i styringen av landet, og «de involverte» her er regjeringen. Det er mer problematisk at UiT og Nord prøver å late som noe annet. Når det viser seg at det ikke er tilfelle at de behandles som «enhver annen student», skapes mistanken om spill i skyggene.

Det som er avgjørende, er at Borch og Kjerkol ikke spares fordi de er toppolitikere. Sandra Borch innrømmet tvert at hun gjorde en stor feil, da hun for ti år siden «hentet litt herfra og litt derfra», for å bruke hennes egne ord. Så limte hun det rett inn i egen oppgave – ordrett, helt ned på skrivefeil-nivå – uten å kreditere.

UiT oppdaget, ifølge Sandra Borch selv, at 15 prosent av teksten var plagiert den gangen oppgaven ble sensurert for ti år siden. Universitetet landet visstnok på at det var tilstrekkelig å sette Borch ned én karakter, fra C til D. Også dette ifølge Borch.

UiT vil ikke kommentere disse opplysningene, noe som gjør det vanskelig å vite hva som faktisk skjedde. Den 20. januar i år meldte UiT på egne nettsider at systemet ikke fant «stor grad av tekstlikhet» i Borchs oppgave tilbake i 2014. Er 15 prosent ukreditert tekst lite?

Ifølge Dagbladet skal nemnd for studentsaker ved UiT fatte sin beslutning om Borchs master mandag den 11. mars. Innstillingen skal, ifølge Dagbladets anonyme kilde «tett på» prosessen, være at Borchs oppgave ikke strykes for fusk eller tekstlikheter. Om innstillingen blir vedtatt har universitetet et større problem enn en brysom og pinlig minister-skandale på rullebladet.

Sandra Borch sa denne uken at hun brukte tre minutter på å skjønne at løpet var kjørt, da hun satte seg ned med funnene til E24 den famøse fredagen, 19. januar. Hun trakk seg som minister for høyere utdanning samme dag. Det var like innlysende for henne som det var for alle andre, da det ble kjent. Det burde være like innlysende for UiT.

Mastersakene synliggjorde for offentligheten hvor tilfeldig og forskjellig studenter sensureres ved universitetene i Norge. Der enkelte universiteter fremstår som strenge, som i saken om studenten anklaget for å plagiere seg selv, har universitetene i nord i økende grad fremstått som lettvint-universiteter i debatten som har fulgt. Det er ikke et godt selskap å være i.

Hvis Borch frikjennes av UiT, risikerer universitetet å utløse et skred av klagesaker fra tidligere studenter som vil ha egne oppgaver prøvd på nytt, når de ser hvor lavt lista ligger. Og det vil se rart ut om UiT, som lover å behandle studenter likt, ikke ser på oppgavene på nytt.

Det kan bli litt av en jobb, men det er i grunnen et minimalt problem, sammenlignet med spørsmålet som vil melde seg i samfunnet ellers: Hva er en UiT-master verdt? Er det bare sukkerspinn og tøys?

Borch har fått berettiget ros for sin håndtering av denne saken. Det ble ingen lang og utmattende prosess i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, ingen ødeleggende og uverdig kamp fra skanse til skanse, slik vi har sett i tilfellet Kjerkol, og enda verre, Erna Solberg. Nå ser det ut til at Borch dessverre har latt seg inspirere av disse.

Universitetet har de siste par dagene sett seg nødt til å dementere en rekke av Borchs påstander den siste uken, fordi de er ødeleggende for tilliten til universitetet. Det viktigste i denne saken nå her nord, er legitimiteten og respekten til en viktig samfunnsinstitusjon for Nord-Norge. Da gjelder det ikke å falle i selvrettferdige grøfter eller feige ut i frykt for å stikke kjepper i hjulene for en samfunnstopp.

Det er merkelig å skrive det, men det er på tide å vaske skiten av elfenbeinstårnet. Hvis ikke er det fare for at våre utdanningsinstitusjoner reduseres til akademiske skjønnhetssalonger, hvor du kan fikse deg en pen fasade med tvilsom substans. «UiT Master & Manikyr», anyone?