Det har aldri «vært noen norsk tradisjon for kommersielle private i den norske helsetjenesten», hevder Jan Thore Lockertsen på nytt i iTromsø. Bakgrunnen er at han irriterer seg over at blant andre undertegnede påpeker at kommersielle lenge har vært en del av den norske velferdsstaten.

For å være klinkende klar: Det er ingen som hevder at private, kommersielle aktører har bygd opp velferdsstaten. Men private, kommersielle har i lang tid vært en del av norsk helse og omsorg. Dette viste jeg tydelig i forrige innlegg. Og ja, disse aktørene har i vesentlig grad vært finansiert av skattemidler gjennom folketrygden.

Lockertsen ser ikke ut til å forstå helt grunnleggende begreper når han argumenterer. Privatisering brukes ofte, i negativ betydning, som et samlebegrep om alle situasjoner hvor private aktører på ulikt vis blir involvert i produksjonen av tjenester som tidligere har vært produsert av det offentlige. Et slikt grep bruker også Lockertsen. Men det finnes en rekke mellomposisjoner mellom full statlig kontroll og det frie markedet.

Virkelig privatisering vil si at noe som tidligere var offentlig, blir privat og overlatt til det frie markedet. Full privatisering av en offentlig helsetjeneste vil si at man overfører ansvar, drift, eierskap, finansiering og kontroll til private aktører. Dette innebærer altså at det offentlige ansvaret avvikles totalt. Ansvaret for å ivareta et eventuelt behov blir overført til borgerne og til privat sektor. Noe slikt er overhodet ikke på dagsorden i norsk politisk debatt – heller ikke på høyresiden.

Det som derimot er tilfellet i Norge, er at om lag 20 prosent av den offentlig finansierte og kontrollerte helse- og omsorgssektoren er drevet av private aktører – flest av disse er såkalte kommersielle aktører. Dette er ingen trussel, men en styrke.

Dynamikken som oppstår med flere aktører i den offentlig finansierte og kontrollerte helsesektoren, gir flere aktører mer motivasjon til å gjøre ting litt annerledes, litt bedre og litt mer effektivt. Private aktører kan ha ulike kvalitets- og bemanningssystemer og ulike rutiner. Private aktører har ofte søkelys på ledelse, gode fagenheter, smart organisering og god tilgang på ressurser og personell.

Et lite innslag av private, kommersielle aktører gir videre bedre valgfrihet for pasienter. Flere forskjellige aktører som leverer tjenester finansiert av folket, styrker nemlig pasientenes makt og valgmuligheter.

I tillegg gir det bedre valgfrihet for de ansatte. Lockertsen arbeider med sykepleie. Han og alle andre sykepleiere skal takkes for den uvurderlige jobben de gjør.

Men 17.000 utdannede sykepleiere jobber utenfor helsetjenesten, ifølge Norsk Sykepleierforbund. Ifølge SSB utgjør dette om lag 15 prosent av alle sysselsatte sykepleiere. Kun en liten andel av sykepleierne arbeider hos private tilbydere. Den største private tilbyderen, Aleris, sysselsetter under 0,5 prosent av landets sykepleiere.

En undersøkelse viser at 84 prosent av sykepleiere svarer at det er viktig for dem at yrket har ulike valgmuligheter for arbeidsgiver og arbeidstid. Da kan det være lite annet enn en styrke å gi sykepleierne muligheter til å velge arbeidsgiver. Denne muligheten gir vi dem ved å ha med et knippe private, kommersielle aktører i den offentlig finansierte helsesektoren.