Høyre-politiker Anne Berit Figenschau deler sin frustrasjon over boligmarkedet i Tromsø, i begge aviser: «Alle skal ha råd til å bo og å leve i Tromsø», er hennes parole.

Statistikk viser nemlig at en person med årsinntekt på 600.000 kroner bare har råd til 14 prosent av boligene som er til salgs i Tromsø anno 2022. Hva så med «den store hop» som bare har 300.000 kroner i årsinntekt? Det blir ikke rare boligen på dem som er i denne inntektsgruppen. Særlig ikke etter at det ble slutt med utedass i både Grønnegata og Vestergata, slik det var i min barndom og ungdom.

Det forundrer meg også at det er en høyrepolitiker som fremmer dette. Er ikke «alle» enige om at det er markedet som bestemmer? Er ikke «alle» enige om at det har vært «en fin tur» disse siste 30 årene?

Figenschau selv innrømmer åpent og ærlig at «jo da, man har da tjent penger». Så hvorfor «change a winning team»? Markedet vil selv ubønnhørlig «ordne opp». Når bare boligene blir «dyre nok» så begynner folk å flytte fra Tromsø, – det blir flere og flere ledige boliger, og prisene begynner å gå ned.

En annen ting som lenge har forundret meg er den store forskjell som i lang tid har eksistert mellom landareal på Tromsøya og landareal på Kvaløya. I min barndom lå «byen» på østsiden av Tromsøya. På vestsiden var det om sommeren sammenhengende høyhesje, fra «han Steen på Sandnes» til «han Tøllefsen på Hansmark». Nord på Langnes var det ei «gleppa» mellom hesjene så biler og busser kunne komme fram til fergeleiet. Nord i Hamna lå ei lita bygd der rutebåten som kom inn Kvalsundet «svingte innom.»

Men så kom omslaget. Mens det fremdeles var strenge restriksjoner for bygging og utvikling på Kvaløy-sida av sundet, så forsvant hesjene på Tromsøy-sida. Tromsøya opplevde en byggeboom ingen kunne tenkt seg, fordi lover og regler ble tillempet akkurat det.

Bare ett lite eksempel: En hustomt på Kvaløy-sida var endelig blitt godkjent etter år med søking og avslag. Hushjørnene skulle bestemmes og en hyggelig mann fra kommunen dukket opp. Med seg hadde han landmålerutstyr med kikkert på stativ og andre remedier. Nå skulle det bestemmes om huset ble stående i riktig avstand fra sjøen/flomålet.

Flytter man seg lenger opp fra denne hustomten, så ser man over til vestsiden av Tromsøya og den berømte og beryktede «Monsterblokka». Den står med muren i «flomålet». Hvor befant landmåleren seg da disse «hushjørnene» ble bestemt?

Bibelen har noen ord om å se «bjelken i sitt eget øye», og jeg vil tilføye «med eller uten landmålekikkert».