Begrunnelsen hennes er det lett å ha respekt for – hun skal bli mor på nytt, og det er ikke enkelt å kombinere en av Tromsøs mest hektiske jobber med å være småbarnsmor.

Kristin Røymos inntog som ordførerkandidat i lokalvalget 2015 skulle bli en dans på roser mot en svært svekket høyreside, men det utviklet seg fort til å bli brann i rosenes leir. De sosialistiske partiene klarte etter en smertefull valgkamp å berge valgseieren. Likevel var det Rødt og SV som var de reelle vinnerne, med henholdsvis 14,4 og 7,9 prosent oppslutning. Ap fikk 29,8 prosent, et svært svakt resultat for det tidligere folkepartiet.

Siden den gang har partiene fått kjenne konsekvensene av styringsslitasje. «Vi har ikke klart å kommunisere hva vi har fått til», har vært forklaringa for dårlige meningsmålinger. Men folk er ikke dumme. En slik forklaring er indirekte å skylde på velgerne som ikke forstår «hvor mye bra vi gjør».

Forklaringa er nok heller at Ap, SV og Rødt ikke har ført en politikk folk vil ha. Ikke fordi velgerne heller vil ha Høyre-politikk – men fordi Tromsø Ap ikke har klart å føre en gjenkjennelig Ap-politikk. I stedet for å finne vinnersaker, har de brukt all sin energi på å prøve å rydde opp i kommunens økonomi. En oppgave det knapt virker som noe parti klarer å lykkes med.

Mennesket Kristin Røymo har et troverdig omsorgsvesen som har videreført inntrykket av Tromsø som en varm og inkluderende by. Få politikere i Tromsø klarer å vise en mer oppriktig empati i møte med enkeltmennesker enn det Røymo har. Det fortjener hun all mulig honnør for, og på et menneskelig plan er det ingen tvil om at hun er en god ambassadør for Arbeiderpartiets verdier. Hun har stilt opp for flyktninger, for homofiles rettigheter, og senest i april dro hun hjem til en kurdiske familie i Tromsdalen som ble utsatt for rasisme, for å vise sin støtte. Dessverre har hun ikke lykkes i stor nok grad med å overføre disse egenskapene til sitt politiske virke.

I april hadde Nordlys en måling som viste at kun 17,9 prosent ønsket Røymo som ordfører, mens Arbeiderpartiet fikk historisk svake 16,9 prosent oppslutning. Det fremstår usannsynlig at tankene på å droppe gjenvalg ikke kan ha meldt seg allerede da – selv om hun hadde varslet at hun skulle stille til gjenvalg.

Det blir helt feil å skylde på Røymo alene for de svake tallene og Aps kollaps i Tromsø de siste årene. Etter at Herman Kristoffersen gikk av som ordfører i 2007, har ikke partiet klart å dyrke fram noen sterke politiske ledere. Verken Arild Hausberg, Magnar Nilssen eller Kristin Røymo har klart å selge budskapet Ap er alene om å ha eierskap til: Trygg økonomisk styring og omsorg for absolutt alle i samfunnet.

Da Ap overtok styringa av byen i 2015, hadde de et knapt år med parlamentarisme før de gikk over til formannskapsmodell. Da satt Røymo, Brage Larsen Sollund og Ragni Løkholm Ramberg som byråder fra Ap, mens Jarle Aarbakke (Ap) var byens ordfører. Nå har samtlige sagt at de ikke ønsker gjenvalg. Hele Aps ledelse trekker seg fra politikken i det som ikke kan beskrives som noe annet enn en total kollaps for partiet, og etterdønningene bør merkes helt til Youngstorget.

I Trondheim, en Ap-bastion hvor Rita Ottervik (Ap) har vært ordfører siden 2003, stuper også partiet på meningsmålingene. Dette kan kun beskrives som en krise for Arbeiderpartiet. Under fjorårets Stortingsvalg fikk partiet svak oppslutning i Nord-Norge, landsdelen hvor de tradisjonelt har gjort det sterkest. Derfor er det svært dårlig nytt for Støre om partiet mister sitt sosialdemokratiske fyrtårn i nord, mens han haltende forsøker å posisjonere seg til å kjempe om regjeringsmakt i 2021.

Arbeiderpartiet har nå dårlig tid. De har under ett år på å finne en ny ordførerkandidat til å ta opp kampen mot et betydelig styrket Høyre. Det fremstår nærmest som en umulig jobb. Likevel har Arbeiderpartiet vist før at det klarer å reise seg når det stritter imot.

Spørsmålet er om de rekker å lykkes med det før september 2019.