Jeg er nå 81 år og nærmer meg døden. Jeg ser det slik at døden vil være en naturlig avslutning på et rikt liv, og jeg er ikke redd for å dø.
Fortsatt mener jeg at jeg kan være til gagn for andre. Men det går nedover med det meste. Legemskreftene går tilbake. Nå klarer jeg ikke å ta meg av trestigen, som hører til huset. Det klarte jeg før. Nå klarer jeg ikke lenger å løpe annet enn dilt. Balansen er helt elendig. Jeg faller på ski i de enkleste bakker.
Jeg nærmer meg nedslaget.
Domprost Stig Lægdene har et interessant innlegg i avisa i forrige uke under tittelen «Husk din dødelighet». Han sier blant annet at det døde 432 mennesker i Tromsø.
I går var publisert tallene for døde i Norge fra Folkehelseinstituttet (FHI). Det viser seg at det døde 41.678 personer i Norge i 2021. Det er en økning fra årene før. Vi har en gjennomsnittlig levetid for kvinner på 84.7 år, og for menn er det 81,6 år. – Jeg kan snart rose meg av å leve lenger enn «folk flest» …
Av dette var det en god del selvmord. I 2020 var det 639 tilfelle, Jeg har imidlertid ment for min del at tallet var høyere. Når du er blitt så skrøpelig at du ikke lenger kan gå på flat merk, er det fristende å ta en overdose av sovetabletter. Og så får den behandlende lege si hva han vil. Ofte vil han vel, for å skåne de pårørende, finne en plausibel begrunnelse for dødsårsaken.
Er døden noe vi bør unngå for enhver pris?
Legene har fra de tidligste tider arbeidet for å redde liv. Alt det andre som vi går til doktoren for, er bekvemmelighet og noe som kommer i tillegg.
Vi er jo godt tjent med leger og andre helsearbeidere i Tromsø. Vi har et førsteklasses sykehus i byen, hvor det arbeider nærmere tusen leger. Primærhelsetjenesten er i fokus, men de er tross alt mange ganger flere enn det var før. Da var det doktorer som P.R. Lien og Karoline Mathisen, hvor det sto lang kø utenfor kontoret om morgenen. Nå kryr det av primærleger.
Ambulansene redder jo liv. Antallet vokser også stadig. Helikopter hører man til stadighet. Det er også fly som bringer inn pasienter.
Er det riktig å bruke så store ressurser på å redde et menneske fra å dø? Jeg synes at jeg må stille spørsmålet. Jeg har selv sett et tilfelle hvor en eldre mann hadde vært virkelig en «gentleman». Han ble alvorlig syk, og jeg må si «dessverre» kom han seg igjen. Han hadde fullstendig endret karakter og var en prøvelse for de nærmeste.
Hva blir konklusjonen på dette? Skal vi ikke godta livet slik det nå engang er og også døden som krone på det hele?