Denne kommentaren ble første gang publisert 3. oktober.

Det har vært ei røff uke for oss i nord. Ikke bare har vi måttet erkjenne at Nord-Norgebanen etter all sannsynlighet ikke vil bli bygget, slik det i grunn har vært i sånn cirka 75 år. Vi har til og med måttet leve med den bedrøvelige nyheten om at serveringsstedet Scotsman i Oslo nesten skal legge ned (de skal bare flytte adresse på Karl Johan).

Som om den trøstesløse elendigheten ikke var drepende nok, kom også den tunge beskjeden om at nok en medarbeider, attpåtil en redaktør, i de tradisjonelle mediene i nord har meldt overgang til den onde siden, altså til kommunikasjonsbransjen.

Dette negative kinderegget av endetidstegn er muligens det verste vi i nord har opplevd siden nedbrenningen av Finnmark. Den eneste forskjellen fra da var at nå fikk hendelsene også oppmerksomhet i hovedstaden, attpåtil fra en leder i Aftenposten.

Det var sågar en leder skrevet i et forsøk på kile lattermusklene hos det norske folk, på bekostning av det nordnorske folk. Det må man kunne si at gikk sånn passe. Forfatteren av lederen, som alle skjønte at var politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim, har definitivt hatt sine mer vellykkede øyeblikk.

Det vil være en overdrivelse å si at lederne i Aftenposten pleier å være en kilde til latterkuler, fest og moro – i hvert fall på den tilsiktede måten – slik det gjerne blir når gamle tanter skal tøffe seg for kidsa. Men jeg synes vi skal gi dem ros for forsøket, da ethvert tilløp til humor der i gården er å anse som et lite skritt for norske medier og et stort skritt for Aftenposten selv. Potensialet er alltid enormt når man starter helt i bånn.

Det humoristiske mageplasket av en Aftenposten-leder burde derfor blitt behandlet nettopp som akkurat det, og den burde blitt møtt med humor. Bra humor, vel å merke, en disiplin vi i hvert fall liker å tro at vi behersker nord for polarsirkelen. Og her stod jo formelig poengene i kø.

Reaksjonene i nord har dessverre vært preget av en gjennomgående humørløshet og alvorstynget krenkefest, slik det dessverre ofte blir. Man skulle tro Aftenposten hadde vendt hele landet ryggen igjen, slik de gjorde i 1940, og at et fullstappet Rorbua satt og sang «Nordnorsk julesalme», mens man banket hverandre i hodene med høtt og tørrfisk.

Tulle med Nord-Norgebanen, Scotsman og Nord-Norge? Korsfest, korsfest!

Andre verdenskrig har selvsagt blitt dratt opp av hatten igjen, for ikke å glemme det evinnelige poenget om at grunnloven i 1814 ble skrevet på Eidsvoll før de nordnorske representantene rakk å komme seg frem. Det er altså over 200 år siden. Jeg føler vi nå er én eller to slike runder unna å etablere hashtaggen #nordnorskelivesmatter.

Når til og med den durkdrevne populisten og Senterparti-lederen Trygve Slagsvold Vedum, som også er finansminister, kom på banen og var krenket på vegne av distriktene, og raslet med sablene og minnet Aftenposten på at momsfritaket deres finansieres over stasbudsjettet, ble det virkelig trist. Hold dine krænk for dem selv, Vedings!

I Nord-Norge blir det dessverre altfor ofte spilt ut krenkekort når noen prøver å være morsomme på vår bekostning. Det kan saktens virke som vi vil ha enerett på å gjøre narr av oss selv, at dette er noe Arthur Arntzen tok patent på og som fortsatt gjelder. La oss få ha ramsaltet for oss selv, liksom.

Når det gjelder Scotsman-nedleggelsen var det dessuten overtydelig at det var morsomt sett med nordnorske øyne. Myten er at nordboere, i motsetning til gaten Karl Johan, ikke klarer å gå forbi puben, og at det er der vi angivelig bor (og er dritings) når vi kommer til Oslo. Undertegnede køddet derfor med det i sosiale medier, og satte det også i sammenheng med Jernbanedirektoratets konklusjon om ikke å anbefale bygging av Nord-Norgebanen.

«Ja ja, Oslo. Snakkes ALDRI. Hilsen et samlet Nord-Norge», raste og tordnet jeg påtatt snurt og krenket.

VGs nordnorske journalist, og min tidligere kollega Martin Lægland, fulgte opp med en helt enormt køddete sak, som var så overdreven og spekket med nordnorsk selvironi at det ikke var mulig å ta den seriøst. Men morsom var den. Veldig morsom. Særlig fiskeridirektør Frank Bakke Jensen og fenomenet Jørn Hoel leverte varene. Det var selvsagt dette Aftenposten prøvde å kødde med, uten helt å få det til.

Å ta dette videre til å mene at det nærmest avdekker en historisk, strukturell forakt for den nordligste landsdelen, føles dog å tolke dette en tanke inn i konspi-lalalaland. Her i nord formelig elsker vi å harselere med søringer, og i særdeleshet Oslo, og for den saks skyld hovedstadspressen. Mange ganger er det berettiget også. Men dealen vi da må forholde oss til, er at kødding og harselering i retur er noe vi simpelthen bare må tåle.

Vi har ingen eksklusivitetsrett til å gjøre narr av oss selv. Vi må heller bare ønske det velkommen, og samtidig håpe at nivået på humoren er bra. Når nyslått, konstituert politisk redaktør i Bladet Nordlys, Maja Sojtaric, i Dagsnytt 18-debatten med Kjetil B. Alstadheim mandag sier at «[…] man fleiper med ting som er blodig alvor i nord, og det tror jeg at man har innsett at det kan man ikke gjøre ustraffet», og dette blodig alvorlige er, av alle ting, samferdselspolitikk, håper jeg det er flere enn undertegnende som ikke kjenner seg igjen i det.

Bladet Nordlys selv har jo i årtier strødd om seg med karakteristikker, spydigheter, sleivspark og nedlatende beskrivelser av forhold sør for Gratangsfjellet, ikke minst gjennom ledere forfattet av politiske redaktører. Narvik, Bodø, Oslo og vederstyggeligheten hovedstadspressen (for ikke å glemme kommentariatet hos den samme pressen) har fått gjennomgå gang på gang. Slik det skal være. Og de som er store i kjeften må selv tåle å få høre det. Slik det ofte ikke er.

At Aftenposten forsøker seg på å etterape nordnorsk humor, og ikke klarer det, er først og fremst et problem for Aftenposten. Og hva med politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim? Det er lett. Han skulle selvsagt vært banka på kuken med en frossen auar tel bære slintran hang igjæn og dingla i skrettet.