Alle bedrifter med respekt for seg selv har en kommunikasjonsavdeling. Det gjelder også (eller kanskje i særlig grad?) offentlige virksomheter. Omdømme er viktig. Faktisk så viktig at man kan ta hele mastergrader i strategisk kommunikasjon.

Jeg ser det stadig oftere: Person med makt svarer på kritikk via en kommunikasjonsrådgiver. Statsråd overlater til sin pressesjef å svare på kritikk fra folket. I endringsprosesser er den største utgiftsposten gjerne PR-byråer som skal dempe ubehaget ved endringene, noe som er spesielt parodisk ved nedbemanninger, hvor pengene strengt tatt kunne vært brukt til å … ja, ikke nedbemanne.

Når batteribedriften Freyr får kritikk for at de har brukt 183 millioner statlige subsidiekroner på å bygge luftslott, samtidig som de utbetalte astronomiske lederlønninger og styrehonorar, er det en stakkars kommunikasjonsarbeider som må redegjøre i avisa. Et av mange eksempler på at det tross alt kan være mer tillitvekkende å feie under teppet selv enn å ansette noen til å feie for seg.

For hvis det journalister får servert fra store bedrifter og offentlige instanser er overpolerte setninger det ligger månedsvis med strategiarbeid bak, hva er da vitsen? Hvor blir det da av ektheten? Hvor er sannheten?

Noen er så godt medietrente at de er klare for VM i intetsigende uttalelser. Og svadaen gjør at vi aldri helt vet hvor vi har dem, folk i maktposisjoner. Hvor er den reelle muligheten for debatt og kritikk, når vi er omgitt av en vegg av retorisk ekspertise? Når så mye bare er staffasje?

Mediehåndteringen av sommerens fødekaos ved Universitetssykehuset Nord-Norge er på mange måter et unntak. Man kan si mye om klinikksjef Lindsetmos uttalelser i den forbindelse, men det er åpenbart at ingen kommunikasjonsrådgiver har holdt ham i hånden under avisintervjuene.

På et vis er det forfriskende. Det han sier synes å være ektefølt. Hvis kommunikasjonsbransjen får lov til å støvsuge det offentlige ordskiftet for alle slike «sa han virkelig det?»-øyeblikk, blir debatten fattigere. Media skal avsløre folk i maktposisjoner – og være et sted hvor de får avsløre seg selv.

Det kan imidlertid se mørkt ut, siden Helse Nord på sensommeren hyret polariseringsmaskinen Skjalg Fjellheim. For kun et par millioner kroner i året er vi sikret en mer profesjonell håndtering av det kommunikasjonsfaglige neste gang en baby dør som følge av ressursmangel på UNN.

Jeg sier bare ja takk til ustrategisk kommunikasjon, og ønsker spontane uttalelser velkommen. For flertallet av lederskikkelser er strategisk rådgitt i huet og ræva om alt fra habitt til ganglag til tonefall. Og jeg lurer på hvordan de føler det selv. Blir man så indoktrinert av tåkeprat at man tror Arendalsuka har noe med det virkelige liv å gjøre?

De fleste politikere, for eksempel, har vel gått inn i sitt virke med én eller annen grad av idealisme, en visjon om å gjøre en forskjell. Hva tenker man da, når man mange år senere står der og smører vaselin under øynene for å se trist ut, etter ordre fra en fyr fra Geelmuyden Kiese?

Størrelse er som kjent ikke irrelevant, og PR-bransjen synes å ese ut i alle retninger. Noen partiers kommunikasjonskorps er faktisk større enn de største politiske redaksjonene her til lands. Det er et tankekors at de som skal formidle sannheten ofte er i mindretall mot dem som pynter på den.

Dessuten er PR-rådgiverne alltid parat til å rykke ut og avverge enhver omdømmekrise, hverdag som helg, morgen som kveld. En historie fra virkeligheten: For en tid siden kritiserte jeg personalpolitikken til landets største sykehus i en Instagram-historie. Jeg har noen få hundre følgere, mot deres nesten 27 000.

Kort tid senere tikket det inn en melding i chatten. Med en fortid som lokalavisjournalist, vet jeg at enkelte ikke har annet fore enn å kontakte mennesker som har skrevet noe offentlig for å dele sine (etter egen vurdering) innsiktsfulle kommentarer. Denne gangen var det imidlertid ikke en bitter halvfyllik som tok kontakt i sene kveldstimer, men en spinndoktor med lukrativ overtidsbetaling finansiert av skattepenger.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg innså at denne svære, statlige aktøren ikke bare får med seg det jeg formidler til mitt beskjedne publikum i sosiale medier, men attpåtil tar seg tid til å skrive en hånlig direktemelding til meg. På en søndagskveld.

Og må enhver virksomhet ha døgnbemannet kommunikasjonsavdeling? Ja, mener Oslo universitetssykehus, og sier de er nødt til å følge med i sosiale medier «også utenom normal arbeidstid». Skjønt all den tid fellesskapet betaler for herligheten, skulle jeg gjerne hørt en noe sterkere begrunnelse.

Jeg er bekymret for profesjonaliseringen. Hva skjer med det offentlige ordskiftet hvis vi alle skal snakke PR-språk? Og kanskje viktigst: Hva skjer med dem som ikke har en fin logo og tittel og et arsenal av proffe kommunikasjonsfolk å gjemme seg bak? Hvis sånne skyr det offentlige ordskiftet, blir fri meningsutveksling bare et blendverk. Da taper vi alle debatten.