Det siste året har politiske kommentatorer og forståsegpåere i Tromsø forsøkt å svare på det samme spørsmålet: Hvem vinner lokalvalget – Ap eller Høyre?

Svaret er ingen av dem. I hvert fall om målingene som har vært gjennomført i kommunen det siste året gir oss en noenlunde presis pekepinn.

Sist måling ble publisert av iTromsøs samarbeidsavis, VG, denne uka. Der er de store taperne Arbeiderpartiet og Høyre, med henholdsvis 20,1 og 16,3 prosent oppslutning. Ap går tilbake med hele 9,7 prosentpoeng sammenlignet med forrige valg – som var et katastrofevalg for Ap. Høyre går på sin side tilbake 4 prosentpoeng.

Til gjengjeld gjør både SV, Rødt, Frp, Sp og «Nei til bompenger» det sterkt på målinga, og ligger alle på rundt ti prosent oppslutning. Rødt går riktignok tilbake, men noe annet er ikke forvente etter det historiske valget de gjorde i 2015.

Hva skyldes kollapsen til Høyre og Arbeiderpartiet? I lokalvalg er nasjonale trender avgjørende, og begge partiene har den siste tiden vært svekket nasjonalt. Høyre begynner for første gang å virkelig å merke styringsslitasjen til regjeringssamarbeidet.

I inneværende periode har Solberg-regjeringa vært på defensiven, og altfor mye ressurser har blitt brukt på å holde regjeringspartiene samlet. Gnisten de håpet å få, da KrF gikk inn i regjering og vi fikk en borgerlig flertallsregjering, har uteblitt.

Sist Høyre satt ved makta i Tromsø, i 2011, hadde de et valgresultat på 36 prosent. Nå er de mer enn halvert.

Høyre har slitt med håndteringen av bompengemotstanden som vokser i landet. Partiet har vært utydelig i saken lokalt, og vil ikke låse seg til noe standpunkt, verken den ene eller andre veien. De sverger til veiprising, en teknologi som enn så lenge er uprøvd i Norge, og som ifølge eksperter ligger mange år fram i tid. Å vingle i valgkampens kanskje viktigste sak, koster mange flere velgere enn det gir.

Tromsø Høyre har i snart fire år vært et tydelig og synlig opposisjonsparti i Tromsø, men fikk en forferdelig start på valgkampen med et mareritt av en nominasjonsprosess, da Jens Johan Hjort trakk seg.

Mannen som til slutt endte på topp, Hans Petter Kvaal, har ennå ikke klart å bli en samlende lederfigur for Tromsø Høyre. Stadig flere i partiet har mistet troen på valgseier, og ikke engang internt i Høyre har Kvaal klart å overbevise hvorfor han er rett mann til å bli ordfører.

Hva vil han egentlig? Bortsett fra noen klamme og innøvde fraser om valgfrihet og fritt brukervalg, har ikke Kvaal lykkes med å formidle til velgerne hva som er Høyres plan for Tromsø.

Kvaal snakker på inn- og utpust om Studentsamskipnadens fortreffelighet, bedriften hvor han er administrerende direktør. Men velgerne bryr seg ikke om samskipnaden.

Enn så lenge fremstår Kvaal som en visjonsløs direktør fra Breivika som har sagt seg villig til å bli ordfører – men bare om velgerne virkelig overbeviser han om at det er verdt bryet. Med 16 til 18 prosent på målingene trenger han heller ikke tømme samskipnadskontoret sitt helt ennå.

Heller ikke Ap ligger an til å gjøre et godt valg. Partiet er svekket nasjonalt, og på stortingsmålingene målt i juni ligger Ap på 24,7 i snitt, ifølge Poll og Polls.

Arbeiderpartiet har ikke holdt flere av sine sentrale løfter til velgerne i Tromsø. Eiendomsskatten skulle ikke økes forbi 2011-nivå. Det gjorde den, og vel så det. Kommunen skulle bygge 400 nye kommunale utleieboliger. De har ikke bygd noen. Ordfører Kristin Røymo lovet å rydde opp i økonomien, men stadig våkner innbyggerne til forsider med varsler om økonomisk krise i helse- og omsorgssektoren. Ap har ikke levert hva de lovet.

«Det må du spørre Kristin om», svarer Aps ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen når har han blir utfordret på løftebruddene. Det virker som om han ennå ikke har tatt innover seg at han leder et lag, ikke et enkeltmannsforetak.

Ap ligger på 20,1 prosent på sist måling. Det betyr at de, sjøl innenfor feilmarginen, ligger an til å gjøre sitt dårligste valg i Tromsø siden krigen. Sist Ap var i et slikt uføre var i 1991. Da fikk de 24,5 prosent av stemmene.

Det betyr at en eventuell «valgseier» kan bli en bittersøt opplevelse for Gunnar Wilhelmsen. Han kan ende opp som ordfører, innvalgt med et historisk svakt Ap. Det vil si at enda mer av politikken vil bestemmes av Rødt, SV og trolig også Senterpartiet og MDG. Til å lede en slik koalisjon har ironisk nok Ap valgt en mann blottet for politisk erfaring, som knapt har satt sine bein innenfor kommunestyresalen.

Den nye valglista «Nei til bompenger» ligger an til å komme inn i kommunestyret med god margin. Tidligere Frp-høvding Jan Blomseth og hans disipler har effektivt bidratt til å fragmentere høyresiden. Samtidig holder Frp stand, mens det er Høyre som ser ut til å betale prisen for bompengeopprøret i Tromsø.

Det fremstår ennå uklart hvordan de borgerlige partiene skal klare å danne et styringsdyktig flertall. Både Frp og «Nei til bompenger» har satt et ufravikelig ultimatum om at det ikke innføres bompenger eller noen annen form for brukerfinansiering i Tromsø.

Samtidig ønsker både Sp, Venstre, KrF og Høyre en byvekstavtale, og med unntak av Høyre har ingen av partiene gitt uttrykk for at de går med på å ofre byvekstavtalen for makt i kommunestyret.

Vi kommer nesten garantert til å se nye konstellasjoner etter valget. Senterpartiet kan sammen med MDG havne på vippen, og avgjøre hvem som får rasle med ordførerkjede. Slik det ser ut i dag, er det enklest for begge partiene å peke mot venstre.

For ett år siden så det ut som om alt lå til rette for at Høyre og de borgerlige partiene kunne gjøre et brakvalg. Så kom regjeringsslitasje, en ødeleggende nominasjonsrunde og et bompengeopprør. Nå må Hans Petter Kvaal å lede et parti med brukket rygg over målstreken.