Hvert år opplever vi dessverre rykter, men også bekreftede tilfeller av ulovligheter i fiskeriene. At ulovlig fiske eksisterer også i Norge er nok hevet over enhver tvil, men ingen vet hvor stort omfanget faktisk er. For hvordan måle det vi ikke ser?
BAKGRUNN: Opp til 20 prosent av fisken som eksporteres er av ukjent opphav: – Ikke vanskelig å jukse (For abonnenter)
Enkelte har forsøkt å estimere omfanget av ulovlig fiske ved å sammenstille mengden fisk som går inn i produksjonen med mengden som eksporteres og konsumeres. Kort oppsummert: Vi selger tilsynelatende mer fisk enn vi har fanget.
Spørsmålet er hvor denne fisken kommer fra? Ofte konkluderes det med at avviket skyldes ulovlig fanget fisk. Men verdikjeden for sjømat er kompleks, og det finnes mange feilkilder som ikke handler om ulovligheter.
Dette er et område hvor det er mangel på forskningsbasert kunnskap som dokumenterer hva som faktisk ligger bak avviket.
LES OGSÅ: Fiskeridirektoratet kjenner til muligheten for manipulasjon av fangstsertifikater (For abonnenter)
Vi har derfor gjort en sammenstilling for torsk, hvor vi går dypere inn i materialet gjennom en studie av rammeverket og intervju med et fiskeriselskap. Våre analyser viser at det i gjennomsnitt i perioden 2010 til 2017 ble solgt cirka fem prosent mer torsk enn det ble fisket, et tall som går igjen når det er snakk om mengden ulovlig fiske. Avviket varierer mellom år, og 2010 og 2014 skiller seg ut med store avvik.
Det er imidlertid for enkelt å si at dette skyldes ulovlig fiske alene. Tallene må også sees i sammenheng med andre forhold i næringen.
Avvikene kan blant annet skyldes lageroppbygging fra ett år til et annet, noe vi ser antydninger til i 2010 og 2014. Om vi korrigerer for lageroppbygging, vil avviket i 2009 og 2013 øke, mens det i 2010 og 2014 minsker. Begge år ble sterkt påvirket av økte kvoter, som igjen førte til en krevende markedssituasjon.
I 2009 forsterket finanskrisen denne utfordringen. Det er imidlertid interessant at 2013, i tillegg til å være et krevende år for næringen, også var et år med rykter om mye ulovlig fiske etter torsk.
Man må også ta forbehold om at små justeringer i for eksempel omregningsfaktorer gir store utslag på resultatet. Dersom omregningsfaktoren på den største produktgruppen, sløyd torsk uten hode, økes fra 1,50 til 1,68, slik Fiskeridirektoratet foreslo i 2016, vil det i gjennomsnitt gå tre prosent mer inn enn ut. Dette viser hvor sensitiv analysen er for variasjoner og feil i datagrunnlaget.
Vi mangler også en fullstendig oversikt over fiskens ferd fra fjord til bord. For eksempel er det ikke en påbudt registrering som viser hvor mye torsk som spises i Norge, men kun et estimat som ikke kan brukes til kontrollformål. Disse hullene bør tettes, men svaret er ikke nødvendigvis flere registreringer.
LES OGSÅ: Norge har signert erklæring mot ulovlig fiske: – Norge er et lite land i verden, men vi er en stormakt på havet (For abonnenter)
Fiskere oppfordres til å tenke kvalitet fremfor kvantitet, og det samme burde myndighetene når det er snakk om kontrollsystemene.
Kvaliteten på data påvirkes av flere faktorer. Sjømatnæringen må blant annet forholde seg til svært mange registreringer med ulike krav til rapportering og detaljnivå. Selv om noe av rapporteringen skjer automatisk og i sanntid, gjøres fortsatt mye manuelt i en hektisk hverdag – hvor faren for feil er stor.
Det er heller ikke alltid lett for fiskeren og dem på kaia å se den umiddelbare nytten i alle registreringer, noe som er en stor kilde til frustrasjon.
Analysen viser at metodikken har svakheter som gjør at vi ikke automatisk kan konkludere med at avviket skyldes uregistrert og ulovlig fanget torsk. Vår konklusjon er at vi trenger flere automatiske systemer og mer standardisering for å minske faren for menneskelige feil og usikkerhet.
LES OGSÅ: Steinar Eliassen frykter at frossenfisken skal ta livet av fiskemottak i distriktene – mener fiskeri-gigantene bryter loven (For abonnenter)
Kunnskap om hva som kan forklare avvik mellom landet og solgt mengde vil lette byrden på næringen, samtidig som bedre systemer vil kunne ha en avskrekkende virkning på dem som bryter loven. Ikke minst vil mer treffsikker kontroll hindre at hele næringen kriminaliseres.
Vi vil også påpeke at fisk som landes svart, omsettes svart og eksporteres svart, ikke vil vises i denne sammenstillingen. Dersom det er her utfordringen ligger, trengs annen kunnskap og andre metoder for å avdekke omfanget.
Kanskje er det bare et kostnadskrevende nøytralt mellomledd – mellom fisker og kjøper – som kan bidra til at vi skal kunne stole på fangststatistikken. Det er uansett ingen tvil om at det er i alles interesse å minske omfanget av rykter og usikkerhet omkring ulovlig fiske.
Mer utfyllende informasjon om vårt arbeid finnes i rapporten «Identifying fraud through mass balancing – is it possible?».