Nå er det Høyres Anne Berit Figenschau som har havnet i klisteret. Sitt eget klister attpåtil.

Det var lettere å stjele eller kopiere tekster før i tiden, og postulere dem som om de var ens egne. Før internett var det tilnærmet umulig å holde orden på slikt. Da kunne man klippe og lime, uten nevneverdig fare for å bli tatt på fersken. Det er betydelig verre nå. Heldigvis.

Rett etter påske i år ble Høyre fersket i en småpinlig fadese, der fem forskjellige Høyre-listetopper hadde skrevet et identisk innlegg og sendt inn til aviser i deres eget dekningsområde. «Først skal vi trygt tilbake til hverdagen, og det blir ikke lett. Likevel har jeg brukt påsken til å tenke på hva som møter oss på andre siden av krisen», skrev de.

Det var bruken av ordet «jeg» som utgjorde den pinlige beholdningen her, at innleggene ble sendt til avisene, i helt identiske og ordrette kopier av hverandres tanker. Listetoppen fra Troms, Erlend Svardal Bøe, var kjapt ute og beklaget hele greia.

«Jeg skjønner at det kan se litt merkelig ut, og kanskje litt komisk også», var det treffende tilsvaret hans. Han sa det bare som det var. Og beklaget. I motsetning til det fabrikkerte og famøse innlegget var Bøes beklagelse betydelig klokere og mer gjennomtenkt. Dermed døde også saken ut av seg selv nokså kjapt.

Anne Berit Figenschau har nå satt seg i en situasjon som ligner litt, men som er i ferd med å vokse seg til noe mye verre. Forrige fredag ble hun filmet under en debatt ved Flerkulturelt Forum i Tromsø. Der fortalte hun en historie om en 13 år gammel gutt som angivelig har kommet til henne på stand og spurt om det er sant at Høyre bare er et parti for de rike. Så får vi høre hele svaret hennes, slik hun selv «husker» det.

Problemet er bare at stortingsrepresentant Guro Angell Gimse, fra Sør-Trøndelag Høyre, har skrevet en helt identisk historie, så å si ord for ord, i et debattinnlegg i Avisa Sør-Trøndelag. Slikt får folk med seg i dag. Og det ser ikke særlig pent ut.

Da Anne Berit Figenschau ble konfrontert med dette, først via sosiale medier, og dernest fra pressen, hadde hun et kort vindu der hun kunne kommet seg unna. Hun kunne bare lagt kortene på bordet, sagt at hun burde informert om at dette var opplevd og gjenfortalt av noen andre, og at det ikke burde kommet slik ut. «Jeg skjønner at det kan se litt merkelig ut, og kanskje litt komisk også», kunne hun kanskje tilføyd.

I stedet vikler hun seg inn i et villnis av tåkete spinn, slikt som normalt bare durkdrevne kommunikasjonsrådgivere klarer å lire av seg på vegne av oppdragsgiver, når det brenner på dass og de ikke ønsker å svare på vanskelige spørsmål. Figenschau presiserer attpåtil at Høyres kommunikasjonsavdeling ikke har vært involvert i den kreative tekst/opplevelse-gjenbruken. Ergo fremstår saken ytterligere dum.

At hun nekter å svare iTromsø, og dermed også sine velgere, på direkte spørsmål om gehalten i historien sin, nekter å svare på hvilket tidspunkt det har skjedd, og om noen kan verifisere hennes versjon, gjør at det begynner å bli ganske rotete og flaut.

Forklaringen på hvorfor hun ikke kan la seg intervjue på telefon, som er «Jobbreise og i møter i Alta», mens hun kun sender lange og unnvikende SMS-er, er heller ikke spesielt troverdig, kun ei knapp uke før valget. Politikere pleier å være ganske så på tilbudssiden nå i disse tider. Særlig når de selv vil selge inn saftig valgflesk.

Sjansen for at to forskjellige personer, på hver sin kant av landet, har opplevd nøyaktig det samme, og i tillegg svart ordrett det samme tilbake, er så liten at folk nå heller konkluderer med at hun ljuger. I stedet for bare å innrømme hva som har skjedd, beklage og le litt av seg selv, er hun nå fanget av sin egen forfengelighet, der det å legge seg flat blir vanskeligere og vanskeligere for hver runde med fornektelser og forsøk på rådgivertåkelegginger. Det hele er nesten vondt å bivåne.

Det er også verd å minne om at Figenschau er både stortingskandidat, leder i Tromsø Høyre og partiets ordførerkandidat til neste lokalvalg. Etter lokallaget i Tromsø de siste årene har blitt ribbet for markante og sterke personligheter (Øyvind Hilmarsen, Vanja Terentieff, Jens Johan Hjort og nå også Erlend Svardal Bøe) er Figenschau den soleklare stjernen i Nord-Norges største by.

Når hun da altså nekter å la seg intervjue og fortelle til velgerne hva dette røret er for noe, og heller velger å sende lange og usammenhengende SMS-er, som blir en slags mellomløsning og kvasi-unnskyldning, er det et stadig tristere skue vi nå er vitne til.

At fabrikkerte historier fra grasrota fortelles i en valgkamp er neppe første gang, og det har nok også skjedd i andre politiske parti. Jeg kjenner heller ikke en fert av moralsk indignasjon over dette isolert sett.

Det er heller ikke problemet her. Hovedproblemet her er derimot at en så profilert og sentral politiker i Nord-Norges største by later til å være helt ute av stand til å håndtere en bitte liten krise og bare innrømme en liten glipp. Slikt har faktisk folk svært lett for både å tilgi og glemme. Men nå begynner denne løsningen å svinne hen for Figenschau.