Det er de harde realitetene som fremkommer i Forsvarets nye risiko- og sårbarhetsanalyse for anløp av vestlige atomubåter ved Grøtsund havn. Som iTromsø nylig skrev, tar den nye rapporten for seg ulike scenarioer om hvordan utslipp av radioaktivt stoff fra en amerikansk «Los Angeles»-klasse ubåt med en middels stor atomreaktor vil spres. Først og fremst i Tromsø-området, mens også i øvrige deler av fylket.

Grøtsund havn, der atomubåtene altså etter planen skal anløpe, ligger bare 14 kilometer nord for Tromsø sentrum. Til den nordre delen av Tromsøya, hvor man finner folkerike bydeler som Hamna og Stakkevollan – og dessuten i denne sammenheng det svært viktige Universitetssykehuset Nord-Norge – er det bare rundt 10 kilometer. På fastlandssiden ligger store bydeler som Lunheim og Kroken.

Byens lokalpolitikere vedtok for et par år siden å si nei til å la atomubåter legge til kai i Tromsø, men fordi vedtaket etter hvert ble tolket å være i strid med gjeldende lovverk, ble vedtaket omgjort. En av grunnene var at Tromsø Havn i samarbeid med Forsvaret og US Navy allerede hadde klargjort den kommunale havnen på Tønsnes for mottak av nettopp slike ubåter.

Det er all grunn til å stille spørsmål ved hvordan denne høyst alvorlige saken er blitt håndtert, både av Tromsø Havn, av Forsvaret og Forsvarsdepartementet og av byens politikere. Dersom man likevel tar som utgangspunkt at atomdrevne fartøy i fremtiden skal kunne legge til kai noen kilometer fra Tromsø by, er det helt vesentlig at det utarbeides en svært god beredskapsplan med tanke på ulykker.

For selv om sannsynligheten for at en ulykke faktisk vil skje anses som svært liten, vil konsekvensene kunne være meget store. Forsvaret har tidligere beskrevet ulike worst-case-scenarioer dersom en ulykke eller et terroranslag først skulle inntreffe, som at kjølevannspumpene til atomreaktoren svikter eller at det oppstår brudd i innkapslingen av reaktorbrenselet. Spesielt anses brann i en kjernereaktor som farlig, fordi det kan føre til en større spredning av radioaktivt materiale til luft, og dessuten føre til større ulykker ved at kontrollsystemene eller kjølevannssystemene ødelegges.

En større ulykke vil i verste fall kunne bety evakuering og langvarig radioaktiv forurensing av Tromsø. At en «atomhendelse» ifølge den siste rapporten fra Forsvaret ikke vil føre til så høye nivåer av radioaktiv stråling at det er akutt fare for menneskeliv, men bare «økt sannsynlighet for utvikling av kreft og genetiske skader», kan ikke engang karakteriseres som en mager trøst.

Riktignok skal det sies at Tromsø også før marinebasen Olavsvern ble lagt ned i 2009 og senere solgt, kunne ta imot reaktordrevne ubåter. De siste årene har imidlertid USAs angrepsubåter i stadig økende grad anløpt våre farvann, og økt trafikk og økt tilstedeværelse gir nødvendigvis også en økt risiko for at noe kan skje.

Et flertall av politikerne i Tromsø har derfor i utgangspunktet vært kritiske til å ta imot allierte atomubåter, men de synlige protestene har imidlertid vært bemerkelsesverdig få. Selv om man ikke skal krisemaksimere situasjonen, må vi forvente at kommunen fortsetter med å innta en aktiv rolle overfor Forsvaret og Forsvarsdepartementet i årene fremover. Det kan heller ikke herske noen tvil om at Tromsøs befolkning har krav på god, løpende informasjon om hvilke risiko- og sikkerhetsvurderinger som til enhver tid gjøres.

Dersom Tromsø skal være vertskap for atomdrevne fartøy i årene fremover, må samarbeidsklimaet mellom sentrale aktører som kommunen, Strålevern, Fylkesmannen og Forsvaret bedres. Dessuten må helt samfunnskritiske etater på ulike nivåer i Tromsø settes i stand til å kunne håndtere en atomulykke på en akseptabel måte. Byens innbyggere har krav på best mulige beskyttelse mot en eventuell ulykke i en atomdrevet ubåt. Det synes ikke å være tilfellet i dag.