Dette er noe jeg egentlig ikke har spesielt lyst å skrive om, da jeg får en klump i magen og andre fysiske reaksjoner som sier meg imot. Men jeg vil uansett dele historien min i håp om at vi sammen kan skape en diskusjon rundt dette – og at du som leser kan gjøre det med et åpent sinn. Jeg kan heller ikke få påpekt sterkt nok at jeg kun har snakket med enkeltmennesker og deres meninger, som ikke gir videre grunnlag for videre generaliseringer.

Innlegget ble først publisert på Krögers blogg.

Min første dag på barneskolen var en stor og hendelsesrik dag som det var for alle andre. Navn skulle læres og vennskap skulle også etter hvert dannes. Det åpenbare spørsmålet som jeg selv stilte og ble stilt var: «Hva heter du?». Men et annet spørsmål skulle raskt følge etter, men da bare når det gjaldt meg: «Hvor kommer du fra?». Det ble en vanlig frase, der jeg svarte det samme hver gang: «Æ e ifra Tromsø, kor e du ifra?». Dette faste spørsmålet ble så vanlig for meg å høre at jeg faktisk trodde det var et spørsmål man stilte på lik linje med: «Hva heter du?». Så da spurte jeg også alle de andre «norske» barna hvor de var ifra og hva de het. Svaret jeg fikk var akkurat det samme som mitt: «Å ja, ja æ e også ifra Tromsø». Verken jeg eller den jeg snakket med pratet om det igjen eller ofret det en tanke til.

Det er helt greit at du spør meg hvor jeg kommer ifra. Jeg forstår nå, når jeg er blitt eldre at jeg er annerledes. Jeg har en annen hudfarge, og det derfor kan tenkes at jeg ikke kommer ifra Norge. Det er når svaret mitt ikke blir «godkjent» og det litt for kjente oppfølgingsspørsmålet – «men hvor kommer du egentlig fra?» – dukker opp, som gir meg hodebry. Det blir et problem når jeg må inngå kompromiss med meg selv, for at de som spør ikke skal føle seg forlegen.

Jeg vil fortelle litt om min bakgrunn, slik at du enklere kan forstå hvem jeg er. Jeg er født og oppvokst i Tromsø, og hadde en mamma som også var ifra Tromsø, men som gikk bort for seks år siden. Det var hun som lærte meg forskjellen på rett og galt, opp og nedm bak og fram. Jeg har en pappa som er ifra Somalia, men som jeg aldri har hatt noe særlig kontakt med. Jeg kjenner derfor dessverre ingenting til min somaliske kulturarv.

Tilbake til hva jeg egentlig skulle skrive om: En kveld for kort tid siden var jeg og mine venner ute på byen. Vi hadde danset, sneket i dokø og drukket masse øl, altså en helt vanlig fredagskveld. Etter hvert kom en ung gutt bort til meg og virket interessert i å bli kjent. Han lurte på hvor jeg var ifra. Jeg svarte på dette spørsmålet, som jeg alltid gjør, med den største selvfølgelighet: «Æ e ifra Tromsø, kor e du ifra?». Jeg legger merke til at han blir mer og mer utålmodig. Han selv sier at han er ifra Somalia, og ser på meg med glimt i øyet når han går videre til spørsmål nummer to: «Hvor er du egentlig fra?». Jeg følger videre oppskriften som vanlig, forklarer litt av livshistorien min og avslutter med: «Men ja, faren min er ifra Somalia». Den unge mannen oppfattet rask den siste setningen min og viser et lettet uttrykk og sier: «Du er fra Somalia». Jeg prøver å forklare at faren min er ifra Somalia, men at jeg er ifra Tromsø. På dette tidspunktet blir han mer og mer opphisset, gestikulerer med armer og veksler mellom somalisk og norsk. Nå er det min tur til å bli utålmodig og jeg innser at vi ikke kommer til å bli enige (noe som skjer av og til). Jeg snur meg og går for å se etter mine venner, tankene glir over til kveldens kanskje viktigste valg: Burger King eller kebab?

Plutselig kjenner jeg at jeg blir våt og innser at han har kastet ølen sin etter meg. Han blir så eskortert ut mens han kjefter høylytt og peker på meg. En urolighet blandet med redsel skylles over meg. Jeg finner ikke vennene mine, og tenker bare på at jeg ikke vil gå ut av utestedet fordi jeg ikke vet hva som venter meg der. Bekymringer som om det er trygt for meg å gå hjem alene (som jeg alltid gjør) trenger på, men som raskt går over til sinne. Jeg bestemmer meg for å gå ut, og ute finner jeg mine to bestevenninner, i tårer. De har ikke fått med seg oppstyret inne, men forklarer meg at de delte en røyk med en mann som snakket om ei jente som var ifra Somalia, men som nektet for det. De skjønte raskt at det var snakk om meg og hadde begynte å diskutere med ham. Det hele endte opp med at han hadde sagt at jeg aldri har vært i krig, aldri blitt voldtatt eller opplevd noe vondt. Det var da tårene (og politiet) kom, han dro, og etterlot oss triste, fulle, sinte og sultne. Det ble Burger King på oss den natta.

Ulike kulturer kan gjøre at en har ulikt syn på ting, og det er greit, men det er ikke greit å bli forbanna på andre fordi de ikke har samme holdninger eller tanker som deg. Dette gjelder ikke bare han jeg møtte, men oss alle. Jeg har i senere tid prøvd å forstå hvorfor og hvordan dette skjedde. Det eneste jeg kan tenke meg er at denne personen kanskje følte seg såret og fornærma fordi han følte jeg ikke var stolt av hvor han mente jeg kom fra. At jeg ikke var stolt av det han mente var mitt opphav. Det gjør vondt at enkelte mennesker (ikke bare han jeg møtte) kan sette meg i bås og tilegne meg karaktertrekk som om at jeg prøver å være en annen en hvem jeg egentlig er. Det mest ironiske av alt er at dette gjelder utelukkende mennesker som ikke kjenner meg. Nå har jeg beskrevet en situasjon, men for meg og andre også sikkert, finnes det flere lignende situasjoner som også gjelder på tvers av kulturer. Jeg har møtt flere etnisk norske som ikke kan forstå at jeg kan si at jeg er ifra Tromsø. Når jeg endelig sier at faren min er fra Somalia, kan de lettet puste ut fordi de har forstått puslespillet (selv om de spurte om hvor jeg var ifra og ikke hvor faren min er ifra). Alt jeg vet er at jeg snakker nordnorsk fordi det er hva jeg har lært, jeg går i klær fordi jeg synes de er kule (eller at jeg ikke har noe annet rent) og har valgt vennene mine ut ifra hvordan de er som mennesker og hvilke verdier de har.

Det jeg vil mest av alt med dette innlegget er at vi kan snakke åpent om dette. Klisjéalarm; jeg har også en indre drøm om at alle skal få lov til å være det de føler de er. I grunnen er det ikke at jeg er halvt somalisk eller halvt norsk som gjør meg stolt. At jeg er ifra Tromsø er bare et faktum for meg, og heller ikke noe som gjør meg spesielt stolt. Disse opplysningene er bare en liten del av meg og for å bygge videre på klisjeen ovenfor, er det mine verdier og hvordan jeg oppfører meg som person som gjør meg stolt.

En annen ting som får hjertet mitt til å smile litt ekstra var da den unge mannen jeg hadde møtt så meg noen dager etterpå, kom bort til meg og ba om unnskyldning. Jeg er halvt somalisk og halvt norsk, men dette forandrer ikke det faktum at jeg kommer ifra Tromsø, er det greit for deg eller?