Professor i helsepsykologi, forfatter, sexolog og seksualforsker Bente Træen gikk mandag bort 64 år gammel. Det bekreftet familien til VG mandag.
Træen var professor på UiT fra 2001–2012, og hun har satt dype spor hos sine studenter. En av dem er debattredaktør i forskning.no, Frithjof Eide Fjeldstad, som møtte Træen for første gang da han var fersk psykologistudent på UiT.
– Det første minnet jeg har er at jeg tok et emne i sexologi. Da hadde hun emneansvar for et innføringsemne på psykologistudiet da jeg kom til henne med et spørsmål fra pensum. Noen professorer kan være utilgjengelig når du dukker opp på døra, men Bente hadde en varm og åpen dør.
– Hun ønsket meg veldig varmt velkommen og tok seg tid, og var rett og slett en raus og varm person, legger han til.
Profesjonell og raus
Fjeldstad snakker nærmest på innpust og utpust når han minnes sin tidligere professor.
– Hun var en person som for en ganske ung student, brøyt ned inntrykket av at akademikere må være jålete, strenge og vanskelige å komme innpå. Hun var alt annet enn det, sier han til iTromsø.
– Og hun skilte seg ut som formidler og foreleser. Hun var veldig klar og god, hadde ordet i sin makt og oste av profesjonalitet og faglig tyngde, legger Fjeldstad til.
Han er imponert over hennes solide kunnskap på et tabubelagt felt.
– Forskningsfeltet hun hadde kan jo være litt tabubelagt og flaut for publikum, og hun kunne få de til å rødme. Men hun snakket med en selvfølgelighet og sikkerhet, fordi hun var så stødig på det hun snakket om.
– Så det er vel kombinasjonen av den faglige dyktigheten og den rausheten og hennes sprudlende vesen som står fram for meg som det mest karakteristiske ved henne.
Skulle møtes
Debattlederen i forskning.no trekker også fram åpenheten Træen viste til sine siste dager.
– Hun var åpen om det private, også i det faglige. Hun hadde en spalte for oss fra 2022 til nå. Alle tekstene var gode, innsiktsfulle og interessante. Den siste teksten hun skrev handlet om erfaringene om å være operert for kreft, opplevelsen av det og møtet med helsepersonell. Og om å snakke om sexlivet etter et sånt inngrep. Det er få som kunne klart å skrive så åpent om noe så privat som det.
Fjeldstad og Træen hadde en avtale om å møtes snart igjen. Det gjensynet rakk de aldri.
– Vi hadde en plan om å møtes om ikke lenge. For så vidt jeg forsto var hun ferdig med behandling og sånn, og jeg hadde et inntrykk av at det gikk bedre og at hun var optimistisk på det. Hun ga uttrykk for det da jeg snakket med henne.
– Men jeg forstår at dødsfallet skyldes en hjerneblødning, så det var veldig brått og sjokkerende.
Mange gode kopper kaffe sammen
Monica Martinussen er instituttleder for regionalt kunnskapssenter for barn og unge.
Hun var en god venninne av Bente og jobbet sammen med henne på universitetet i mange år, og har bare gode minner fra perioden.
– Vi jobbet sammen da vi begge var på instituttet for psykologi, og vi forsket også sammen en stund. Hun hadde en ekstrem varme og humor, som både vi kolleger og studentene nøt veldig godt av.
Hun forteller at Bente var en instrumentell personlighet for instituttet for psykologi de første årene både innen forskning, kunnskap og for hennes lidenskap for formidling.
– Hun satte formidling veldig på dagsordenen, og var spesielt opptatt av å gi doktorgradsstudentene ordentlige evner til det. Det var viktig for henne at de kunne snakke med media, skrive kronikker, og i hele tatt være vant til å kunne snakke om forskningen sin, forteller Martinussen.
Monica forteller om mange kopper kaffe på morgenen der hun og Bente snakket om livet, forskning og alt imellom.
– Spesielt godt husker jeg den uken vi dro til Plomari sammen. Vi hadde begge forskningstermin samtidig, og dro nedover til feriehuset hennes for å få skrivefred, forteller hun.
Hun husker Bente som en som stilte veldig opp for studentene sine, og vet at veldig mange kommer til å savne henne.
Sendte studenter på bar for å forske på sjekkereplikker
Ingunn Berta Gjerdåker Skre, førsteamanuensis ved UiT og psykolog, minnes også Bente som et varmt og snilt menneske.
– Hun var veldig glad i å dekke opp og servere til venner og bekjente. Jeg ble kjent med henne i Oslo da vi begge var stipendiater, og hun inviterte meg til pinnekjøttmiddag en desemberkveld. Der hadde hun dekt opp til masse gjester. Denne tradisjonen fortsatte hun også i Tromsø, og det var alltid kjempehyggelig, forteller Skre.
Også hun kan fortelle om gode stunder på Plomari sammen med Bente.
– Den første gangen jeg var med henne til Lesvos var vel i 1993, og vi hadde det veldig hyggelig der. Hun dro dit hvert år hele voksenlivet sitt, siden hun hadde hus der nede. Hun var en del av strandmiljøet der, og hadde mange greske og internasjonale venner.
Men Ingunn minnes også en fantastisk kollega og formidler.
– Hun var jo en av de mest produktive forskerne innen sexologi internasjonalt, med et stort internasjonalt forskningsnettverk. Men hun var også en fantastisk formidler, og det å være på foredrag med henne var som å se et show. Hun brukte å fortelle at det føltes som å være Elvis på scenen.
Litt lattermildt kan hun også fortelle en historie om Bentes litt mer utradisjonelle forskningsmetoder.
– Jeg husker at hun en gang sendte studentene sine ut på bar for å forske på sjekking. De skulle samle data til studiet sitt gjennom å se effekten av forskjellige sjekkereplikker.
En skikkelig hestejente
Ann-Kristin Haukland jobbet som ridelærer ved stallen Bente var aktiv i mens hun bodde i Tromsø.
Også hun har bare gode ting å fortelle om Bente.
– Hun var skikkelig lett å bli kjent med, fordi hun var en varm og strålende person som fikk alle til å føle seg spesiell.
Hun forteller at de ble kjent da Bente flyttet til byen med familien, da de hadde barn i samme barnehage. Etter hvert begynte Bente å ta ridetimer på rideskolen Ann-Kristin var lærer ved, og da tok vennskapet skikkelig fart.
– Det viste seg fort at hun var en skikkelig hestejente, men spesielt interessert var hun i kommunikasjonen mellom hest og mennesker. Det var dette kravet til gjensidig respekt mellom menneske og hest som var det mest interessante for Bente. Og så begynte hun etter hvert å forske på dette, om hvordan ansvaret og arbeidet ved dyrehold kunne føre til økt selvtillit og tiltro til egen evne for jentene her, forteller Haukland.
Ann Kristin forteller varmt om venninnen sin, om hvordan hun var en man kunne prate med om alt. Hun var en som alltid stilte spørsmål, fordi hun var så nysgjerrig og undrende på livet. Hun forteller at Bente ikke alltid hadde svarene på spørsmålene hun stilte, men at de hjalp deg finne svarene selv.
– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan hun fant energien til alt. Bare det å holde på med hest er jo en heldagsjobb i seg selv, og så klarte hun å arbeide så mye som hun gjorde i tillegg, forteller Haukland flirende.
– Hun brukte å besøke oss da hun var tilbake i Tromsø, og hun betydde mye for veldig mange her. Mange av hestefolket her i Tromsø kommer til å savne henne veldig.