Vi ringer på døra en kald ettermiddag i desember. Vinteren har for alvor meldt sin ankomst, og snøen ligger som et teppe over hele Tromsø. I en sokkelleilighet i sentrum står Marianne Astrup klar til å ta imot to kalde journalister.
Hun er en av ti som er nominert til årets tromsøværing, grunnet det omfattende bistandsarbeidet hun gjør for mennesker i Ukraina.
– Heldigvis ga dere meg litt forvarsel, så jeg har rukket å rydde bort det verste, forteller hun og ler godt.
Inne er det varmt og koselig, og hver vegg fra gulv til tak er dekket med gjenstander som forteller om et langt og bereist liv.
Du kan stemme på din favoritt slik:
Via SMS – se forklaring under hver av de nominerte. Kun én stemme per dag. Tjenesten koster 1 krone per SMS (+ evt. operatørkostnader).
Via avstemmingsboks (kun mulig for abonnenter).
Her kan du stemme på hvem du mener bør bli Årets tromsøværing.
– Redd og forvirret
Hun begynner å fortelle hvorfor hun begynte å sende pakker nedover til Ukraina. For henne som satt i lille, trygge Norge var det tungt å se bildene av hva som utspilte seg der nede.
– Som alle andre var jeg ganske redd og forvirret da krigen først begynte. Men jeg bestemte meg tidlig for at jeg hadde lyst til å hjelpe, for man kan jo ikke bare sitte her.
Det som begynte med pengegaver og frivillig arbeid med flyktninger, utviklet seg fort, og Marianne begynte å lage pakkene hun etter hvert har sendt så mange av. Det hele har ballet på seg, og i dag har hun et helt nettverk av bedrifter og personer som støtter arbeidet.
– Vi er fire musketerer nå som står i midten av det hele. Så har vi 30 stykker som står og trykker på hele tiden, som hjelper til med alt fra produksjon til henting og pakking.
Navnet på gruppen er «Team Tromsø for Ukraina», og styregruppen består av Thomas Richardsen Hansen, Ernst Myrbakk, Ole-Richard Wilhelmsen, og Marianne Astrup selv.
Reiste nedover selv
I april tok Marianne det uvanlige grepet at hun selv reiste nedover med en av leveransene. Første stopp var en by i Ukraina hun av sikkerhetshensyn ikke ønsker å navngi, der de leverte krykker og rullatorer til et lokalt sykehus.
– Det betydde mye for meg å faktisk møte dem som mottar det vi sender, at det faktisk ender opp på rett plass.
Selv fikk hun æren av å overlevere nøklene til flere biler de hadde transportert nedover.
– Det var på mange måter en bekreftelse på at det går rett for seg. Ting kommer fram, sier Marianne.
– Du hørte bombedronene fly over hotelltaket
Under et besøk til Kyiv fikk hun oppleve de russiske droneangrepene på byen. Det ble en tøff opplevelse for henne, der hun måtte sove på rommet i hotellet med de tykkeste veggene, nemlig på badet.
– Du får beskjed på telefonen om at droner er på vei, og da har du kanskje ett kvarter på å komme deg i sikkerhet. Det er så kort tid at du ikke rekker å bli redd engang.
Marianne forteller videre om hvordan det føltes å høre eksplosjonene utenfor, og kjenne ristingen i bygget. Konstante påminnelser om at krigen hun til nå hadde sett på TV, var rett utenfor hotellrommet.
– De ringte meg hjemmefra og spurte om jeg var redd, og om jeg var steine gal. Egentlig er jeg glad for at jeg opplevde det, selv om det var veldig tungt. Du hørte bombedronene fly over hotelltaket, og man kunne se luftvernet skyte mange av dem ned. Men folk gikk også ut på altanene sine med håndvåpen for å skyte på dronene. Det var spesielt å se.
Interessen har økt
Da konflikten i Gaza blusset opp, var hun redd for at det kom til å bety kroken på døren for arbeidet de gjør. At oppmerksomheten ble trukket bort fra krigen i Ukraina, og at færre kom til å gi. Heldigvis, forteller hun, har det motsatte skjedd.
– Interessen for det vi gjør har bare økt. Jeg tror folk har blitt mer interessert i å hjelpe, men Gaza er veldig langt unna. Da er Ukraina mye nærmere, og kanskje tenker folk at de heller kan hjelpe der.
Men Marianne forteller at det er ett felt de trenger støtte på.
– Vi sliter med å få inn midler nok. Det koster 15.000 kroner for hver bil vi sender nedover, og de pengene har vi ikke. Samtidig sitter det langt inne å spørre om penger, så jeg må kanskje bli flinkere på det, forteller hun og ler.
I godt selskap
Å bli nominert til årets tromsøværing kom som et sjokk, spesielt fordi hun egentlig ikke er spesielt glad i rampelyset.
– Jeg husker jeg reagerte med vantro først, og tenkte «Ka i alle dager er dette?». Skal jeg være ærlig, har jeg ikke vært spesielt begeistret for å være frontfigur for dette, men sånn har det tydeligvis blitt, sier Marianne og legger til:
– Men det er en stor ære for meg og alle på teamet mitt å bli nominert, fordi det viser at folk ser det vi gjør.
Er som poteten
Marianne har rukket å bli 65 år nå, og ser tilbake på en lang karriere som lærer.
– Jeg var lærer i kunst og håndverk og en del andre fag. Så jeg var litt potetlærer.
Hun står nå utenfor arbeidslivet grunnet helseplager. Hun har kjempet seg tilbake fra en kreftdiagnose, men selv om kreften er borte, sliter hun fortsatt med senskadene.
– Hvordan finner du energien til alt dette, da?
– Det vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg tror at hvis du brenner for noe, da finner du det ekstra giret du trenger.
Det kan hende svaret i slektstreet, forteller Marianne. For under andre verdenskrig var nemlig rollene reverserte.
– Min søster, mamma og hele hennes familie ble mottatt av sovjetiske soldater da de krøp ut av en gruvetunnel ved Bjørnevatn under frigjøringen i 1944. Blant dem var det en stor gruppe ukrainske soldater, som ga dem mat. Jeg har også flyktninger i mange slektsledd, så da er det kanskje ikke så rart at jeg gjør dette.
Her kan du stemme på hvem du mener bør bli Årets tromsøværing.