– Jeg skulle ønske flere hadde turt å stå fram. Men jeg skjønner godt at de ikke gjør det, sier Karoline Kallbekken.

Det er et år siden alenemora fortalte at hun og sønnene bodde i en kommunal bolig som var kald, fuktig og i så dårlig stand at barnevernstjenesten kalte den «helsefarlig» og «uforsvarlig å ha barn boende i».

Nå er hun nominert til Årets tromsøværing for sitt mot til å stå fram og være en stemme for de som står i en svært utfordrende boligsituasjon.

– Det er skummelt å blottlegge noe man har prøvd å holde skjult i mange år, sier hun.

Ikke anonym

Hun og sønnene bodde i den kommunale leiligheten i syv år. I løpet av den tida var det lite vedlikehold fra kommunens side, forteller hun.

Det var vannskade i taket. Doen lekket vann, håndvasken satt så vidt fast i veggen. Det trakk fra vinduene og muggsopp vokste i vinduskarmene. Boligen påvirket både helsa og humøret til den lille familien.

– Jeg var så sliten og lei. Til slutt tenkte jeg «hvorfor ikke?», forteller hun.

Først ville hun gjerne være anonym. Men underveis besluttet hun likevel å stå fram med både ansikt og fornavn. Hun ønsket å gi historien sin så mye gjennomslagskraft som mulig.

Da hun så historien sin på trykk, ble det enda tydeligere for henne hvor ille boligsituasjonen hadde vært.

– Da kjente jeg hvor tungt dette egentlig var, sier hun.

– Stolt tippoldedatter

Å bli nominert til årets tromsøværing kom som en stor overraskelse.

– Dette er en situasjon jeg aldri trodde jeg skulle stå i, sier hun og ler.

Det er ikke første gang familien hennes har prisen tett inn på livet.

Da årets tromsøværing ble kåret for aller første gang i 1987, gikk prisen til Kallbekkens tippoldemor Ivanna Kristiansen.

– Jeg husker enda bildet av tippoldemora da hun var i avisa. Det er noe vi har tatt vare på i familien, sier Kallbekken.

TIPPOLDEMOR: Slik så avisforsida ut 3. februar 1987 da renholder Ivanna Kristiansen ble hyllet av slekt, venner og «han Sverre Kjelsberg» etter å ha vunnet «årets tromsøværing» det aller første året prisen ble delt ut.

Kristiansen var renholder, jobbet helt til det siste og var kjent for å strikke lester og luer og dele dem ut til vanskeligstilte folk på gata når hun gikk til jobb på natta.

– Etter de historiene jeg har hørt om henne, så er jeg en stolt tippoldedatter. Hun virket som en veldig snill og omsorgsfull dame, sier Kallbekken.

Hun ble først født noen år etter Kristiansen vant prisen i 1986. Likevel har hun alltid forbundet prisen med tippoldemora.

– Jeg forbinder «årets tromsøværing» med at man gjør noe for andre og for samfunnet. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli nominert, sier hun.

1 / 2
– Jeg vil ikke bli her enda en vinter, sa Karoline Kallbekken om den kommunale boligen i desember 2022.

«Uverdig», «en svikt» og «helt uakseptabelt»

Det er åpenheten til Kallbekken som gjør at hun har blitt nominert. Men det var ikke kun en dans på roser å brette ut livet sitt i avisa, forteller hun.

Hun husker godt timene før intervjuet skulle publiseres i fjor.

– Jeg var veldig nervøs. Jeg var redd for hva folk ville tenke og si. At folk skulle tenke at jeg var en dårlig mamma fordi vi hadde bodd sånn, forteller hun.

Sånn ble det ikke. I stedet ble hun møtt av smil og forståelse.

– Da folk så bildene, ble de sjokkert. Jeg hadde sagt til barnehagen at vi ikke bodde helt bra, og at vi derfor var mye syk. Men de hadde ikke forventet at det var så ille, sier hun.

HARD KONKURRANSE: – Jeg har hard konkurranse. Det er flotte mennesker som har bydd på seg selv på ulike måter. Uansett hvem som vinner, så er det fortjent, sier Karoline Kallbekken om å være nominert til Årets tromsøværing. Foto: Ronald Johansen

Også Tromsøs politikere ble sjokkerte. «Uverdig», «en svikt» og «helt uakseptabelt», sa flere av dem etter intervjuet med Kallbekken kom ut.

– Det er trasig å se at det er det tilbudet mennesker som trenger hjelp får. Da synes jeg at det er flaut å være lokalpolitiker, sa Vanja Terentieff (H), som i dag sitter i fylkestinget i Troms og er varamedlem i kommunestyret, til iTromsø i fjor.

En måned senere fikk Kallbekken tilbud om en ny bolig som både var større, lunere og i mye bedre stand.

– Jeg synes det er helt sykt at for å få hjelp til å bo ordentlig, må du faktisk stå fram i avisa og brette ut hvor jævlig du har bodd, sa hun til iTromsø tidligere i år.

– Stolt av meg selv

Hun vet at hun og sønnene ikke er de eneste som har bodd i en sliten kommunal bolig med trekk og mugg i Tromsø. Men hun skjønner bedre enn de fleste hvorfor mange holder det for seg selv.

– Det er flaut og ikke noe artig å brette ut livet sitt på en så negativ måte. Men hvis flere sto fram, ville politikerne kanskje bli mer klar over at det må gjøres en endring, sier hun.

Det er mangel på kommunale boliger i Tromsø, og flere av dem er så slitne at de burde rives, viser kommunens egne rapporter.

– Det har generelt vært veldig positivt å stå fram, men jeg skulle ønske at jeg visste litt mer om hva kommunen gjør med boligsituasjonen. Har det blitt bedre for andre? Eller hjalp de bare meg, og så la de lokk på saken?

Likevel er hun glad for at hun fortalte sin historie.

– Jeg er veldig stolt av meg selv. At jeg turte å stå fram. Jeg har virkelig tråkket ut av komfortsonen min for at ungene skulle få en bedre bosituasjon, sier hun.

Årets tromsøværing blir kåret 23. desember. Du kan stemme på din favoritt her.