– Vi kan jo begynne med det skiltet. Det minner folk om at du kan være sjef i ditt eget liv. Det er mange som kjenner styrke bare ved å kjøre forbi det.
Kanskje har du selv smilt vennlig til det skiltet, og til deg selv, når du har kjørt forbi?
Kirkens Bymisjon ligger i glipa mellom Kongsbakken og Parkgata, midt i Tromsø sentrum, i et hvitt og rødt, gammelt trehus med ornamenterte vinduskarmer malt i stolte farger – og det skiltet på veggen:
«It’ s never too late to be a rock star».
Det er aldri for sent å bli rockestjerne.
Du kan stemme på din favoritt slik:
Via SMS – se forklaring under hver av de nominerte. Kun én stemme per dag. Tjenesten koster 1 krone per SMS (+ evt. operatørkostnader).
Via avstemmingsboks (kun mulig for abonnenter).
Her kan du stemme på hvem du mener bør bli Årets tromsøværing.
En av disse ti blir Årets tromsøværing 2023
Endelig slutte
– Hovedoppgaven vår er jo å styrke enkeltmennesket, og på den måten bidra til å styrke samfunnet, sier Ann Karina Sogge (61).
31. desember er hennes siste arbeidsdag som leder av Kirkens Bymisjon – og da har hun vært der i 19 år.
Vi har manøvrert bilen og oss selv inn en snirklete småvei og en til, sagt «hei» til Ann Karinas snømåkende mann i oppkjørselen, og trådt inn i familien Moen og Sogges hjem i Tromsdalen.
Entreen er liten, og nærmest opplyst av damesko og -støvler i spreke farger. Røde boots, stripete platå, et par frekke, grønne cowboystøvler.
Stua er preget av en lun og vennlig uorden, av liv som er levd og som leves. Kunst, mjauende katt, fargerike lamper, bilder av barn og barnebarn.
Ann Karina skjenker kaffe i ubeskjedne keramikkopper.
– Nå prøver jeg selv å bli rockestjerne i mitt eget liv, ved å ta grep. Og det er jo det å endelig slutte. Man blir veldig oppslukt av den jobben, sier hun.
Gissel- og kriseforhandler
Før Bymisjonen var hun tjue år i Troms politidistrikt. En jobb hun sier hun trivdes i, og hvor hun fikk lære og gjøre mye forskjellig – som å være del av den første, nasjonale gruppa med politifolk som var spesialtrent for gissel- og krisesituasjoner.
Dette skjedde i forbindelse med OL på Lillehammer, og den gilde bobledressen i grått og rosa var ikke det eneste Ann Karina fikk med seg hjem til Tromsø; hun fikk også med seg spesialkunnskap til bruk i rollen som «gissel- og kriseforhandler» i politiet.
– Stort sett handlet det om å snakke folk ut av selvmordsnære situasjoner, sier hun.
– Det var ikke mange hendelser, men de var nervepirrende. Man må aldri være tøff, men ha ydmykhet til personer i dyp krise og til situasjonen. Det handler om å lete seg fram til ting som gjør livet verdt å leve, sier hun nøkternt.
Da hun sluttet, jobbet hun med forebyggende arbeid for barn og familier.
«To serve and protect»
Hun sier politiyrket har vært utrolig spennende, og at det ga solid ballast for den nye rollen som leder i Bymisjonen.
– På mange måter er det jo den samme jobben. «To serve and protect». Tjene og beskytte. Det er New York-politiet sitt valgspråk – og det oppsummerer Bymisjonen sitt oppdrag også, sier hun.
Med årene har oppdraget vokst, med flere behov, større oppgaver og flere ansatte.
– Har dere vokst på grunn av deg?
– Jeg bruker aldri «jeg». Det er på grunn av det laget som vi er, og på grunn av mine glitrende kollegaer, sier hun, og drar store ord opp av sekken.
«Vilje til endring». «Ønske om å gjøre en forskjell». «Frihet, tillit, demokrati».
TIL og rock
– «Stort hjerte, stort nettverk og god evne til organisering», var det noen som sa om deg. Blant mye annet, har du sittet i styret til Tromsø idrettslag (TIL).
– Jeg lærte mye av det. Å bli kjent med fotballbevegelsen. Og det åpnet øynene mine for nettverk og organisasjonslivet i Tromsø og omegn. Og så syntes jeg det var veldig morsomt at TIL tok bronsemedalje i 2010!
Kultur og idrett har vært viktig for henne. Ikke bare privat, som mangeårig barne- og ungdomsinstruktør innen turn, dans og rytmisk sportsgymnastikk, og som sirkusinstruktør på scenekunsthuset Kulta – men også i Bymisjonen.
– Mange av våre gjester er ikke kulturbrukere. Det er mange som aldri har vært på teater eller på kulturhuset, og det har vært viktig for oss å gi folk tilgang til de arenaene, i samarbeid med institusjonene.
– Viktig fordi?
– Fordi kultur sier mye om samfunnet. Og kulturen snakker ikke nødvendigvis med ord, men til følelsene dine. Man kan få en stor, spirituell opplevelse bare ved å lytte til musikk, sier hun, og nikker over til mannen, som er ferdig med snømåkingen.
– Hans Martin (Moen, journ.anm.) og jeg liker å gå på rockekonserter. Da føler jeg meg ung, og blir liksom litt kjent med Ann Karina på 23 år igjen, ler hun.
Alltid dessert
Og unge var de, da de møttes.
– Han var konstabel og jeg var aspirant, sier hun.
– Er han den rolige av dere?
– Hans Martin er … Han forstår meg, og gir meg rom til å holde på. Vi er veldig forskjellige. Han har sine greier, og jeg har mine greier. Men vi har alltid vært enige om barneoppdragelse, sier hun.
– Barn gis mange flere valg nå, mens vi var mer sånn «Nå går vi». «Buksa skal på!». Vi var enige om at vi skulle ha strenge rammer – men inni ramma skulle det være full fres og stor frihet, smiler hun.
Tre barn og tre barnebarn har det blitt, og alle bor i Tromsdalen.
– Vi har fast familiemiddag her hver uke. Da samles vi og gjør bordet stort, og så blir det det blir, sier hun, og forteller at det kan bli «de utroligste retter»; ikke alt er like vellykket.
– Men det viktigste er at vi har det møtepunktet. Og at vi har dessert, det har jeg lært på bymisjonen, sier hun.
Ikke kirkemuskler
Det er ingen enkel oppgave å plassere denne mangespektrede kvinnen – og hvorfor skal man det?
Men som leder for Kirkens Bymisjon har Ann Karina ofte følt seg båssatt. For Kirkens Bymisjon til tross, så opplever hun tvil om egen tro.
– Jeg har ikke kirkemuskler, sier hun.
– Jeg tror vel at alle de store religionene er ganske like, og at det er absurd å mene at én religion er bedre enn en annen. Jeg tror at kjærligheten egentlig er den store guden, og en kraft som vi alle bærer i oss, sier hun.
– Jeg er livssynsåpen, akkurat som Bymisjonen er det, med gjester fra alle religioner. Det er heller ingen trosplikt for oss som jobber der, eller de frivillige, sier hun.
I trygge hender
Vi skriver 1. desember, og om bare noen uker takker Ann Karina altså av som leder i Kirkens Bymisjon, etter 19 innholdsrike år.
Arvtaker er Birgit Lockertsen, som har vært bymisjonsprest siden 2020 – og nå føles det rett for Ann Karina å gi stafettpinnen videre, i en solid overlapp.
– Bymisjonen er i trygge hender. Og jeg har så mye annet jeg har lyst til å gjøre, sier hun.
– Som hva?
– Jeg besitter jo blant annet denne ressursen som et førerkort for gods- og persontransport er, sier hun.
– Så det er ikke bare et rykte? Du skal virkelig bli bussjåfør?
– Jada. Jeg har fått lovnad om fast jobb i Tide, bak rattet på en buss. Jeg elsker å kjøre, både langt og mye, sier hun, og legger til at det må mer kursing til før hun er helt i mål.
– Du må ha yrkessjåførkurs og internopplæring, og man må søke politiet om kjøreseddel Det er ikke bare å hive seg i en buss og kjøre, sier hun.
– Hvordan blir dette, da? Du er jo vant med å være en synlig person med et brennende engasjement?
– Engasjementet trenger jo ikke å forsvinne. Hva tror du om bussjåfører, egentlig? Tror du at de ikke gjør noe? spør hun.
Selvfølgelig blir vi svar skyldig.
– Min jobb nå blir å lage en trygg arbeidsplass for meg selv og passasjerene.
Tatt på senga
Det har gått noen dager etter besøket hjemme hos Ann Karina Sogge. Bildene er tatt, intervjuet er ferdig skrevet.
Nå må vi ringe henne på nytt.
– Hva tenker du om at du er nominert til Årets Tromsværing?
Det blir stille i telefonen, hun tar nærmest sats i andre enden.
– Er jeg det? Det er jo veldig hyggelig. Litt rart. Og litt ufortjent, kanskje. Det er så mange som gjør Tromsø til en flott by.
Så kommer hun på det hun vil si.
– Kanskje Årets Tromsøværing kan være med på å øve opp blikket til folk, så de ser mer av alt det gode arbeidet som gjøres. Festivalene, forskningen, all frivilligheten; alt som gjør samfunnet i Tromsø rikt for de fleste av oss.
Her kan du stemme på hvem du mener bør bli Årets tromsøværing.