La meg først bare ha det sagt: bypatriotismen her i Tromsø er et vitnesbyrd til en fantastisk by som så absolutt står den til ære.
Likevel kan «bygutan» sitt vedvarende strenge krav om at bygrensene fremdeles går mellom Hansjordnesbukta og Macks gamle bryggeri i Storgata, og alt utenfor er «landet», være til hinder for at mange føler seg velkomne i byen de har valgt å kalle hjemme.
Tilbake på jobb kun timer etter ran
Prestesønn
Fakta er at mange innflyttere gjør og har gjort mye godt for byen og setter sitt preg på en by hvor de tross alt har blitt ønsket velkomne og hvor de føler seg hjemme. Etter mottoet «Ingen nevnt, ingen glemt» skal jeg la være å trekke fram navn fra vår egen samtid (som er full av gode eksempler), men heller fokusere på herr tollkasserer Mejer i Skippergata.
Som så mange i embetsstanden i den unge byen Tromsø var Harrier Heiberg Mejer (1781–1845) en tilflytter. Han var prestesønn fra Voss, men flyttet nordover i 1811. Da kom han til Alta som toller, men i 1823 ble han forflyttet til Tromsø.
Livsnytere på ølhallen
Selskapelig
Her satte han sitt preg på byen og ble en høyt avholdt mann, både på grunn av måten han skjøttet sitt virke, men også på grunn av en tiltalende personlighet som behandlet folk fra alle samfunnslag med respekt.
Han var også kjent for sine selskaper som han gjerne arrangerte i sin bolig i Skippergata 11 som han fikk bygget i 1833. Huset er fremdeles en viktig del av bybildet og har til og med bevart deler av sin byhage, en av de siste som besto da bildet over ble tatt rundt 1960.
Anbefalte lettsindige Tromsø
Klok bestyrelse
"Det er upåtvilelig at Tromsø handels tilvekst og raske sving mellom årene 1830 og 38 skyldes for en stor del hans kloke bestyrelse av tollerposten. Mejer var så innforlivet med Tromsø by og byen med ham at sørgebudskapet rammet oss alle, som om vi i ham hadde tapt en far. Han var likedan mot alle, høy og lav traff i ham en kløktig rådgiver", kunne man lese i Mejers minneord i forbindelse med hans død i 1845.
Da han ble gravlagt 25. april 1845 rapporteres det om et rekordstort gravfølge, noe som bekrefter utsagnet om at han «var almenyndet i en grad som vi ikke kan oppvise maken til».