Det ble nok av artige historier da forfatterne Smistad, Tore Skoglund og Arnulf Eilertsen trasket gatelangs for å danne seg et bilde av Tromsøs uteliv. Det hele kommer fram i boka deres «Tre herrer: helt bortreist», utgitt av Cappelen Damm i 1990.

«Det er en fredag i mai. Klokka er 15.00, og vi er klare til start. Tre trinn fra Strandveien og vi er inne på Ølhallen i Tromsø. Et samlingssted for overvintrere, fiskere og fangstfolk. Men det er lenge siden. Men hvor er folk fra universitetet? Vi minnes en historie fra 1975 på Ølhallen. Ute var det tett snøskov, mens inne var det så fullt at alle måtte gå med armene over hodet. I køen på utsiden sto også to eldre tromsøværinger – et par med stålbriller forlot lokalet, lente den ene tromsøværingen seg inn i døra og kauket: – No må dokker hute dokker ut å demonstrere nån støkka, så det blir plass til byfolk der ijnne!», står det beskrevet i boken.

«Smekke fullt»

Mer folksomt var det derimot på neste stoppested.

«På Skarven, derimot, er det smekke hakke fullt. Her er de fra universitetet som ikke var på Ølhallen. Og regionsykehuset er representert med folk nok til tjue åpne hjerteoperasjoner.»

Ferden gikk videre, og på Rorbua møtte de tre forgatterne et par nordnorske artigkarer.

«Gjennom en bueformet dør kommer vi inn i et inferno av røyk og bål. Det er som å komme inn på en fransk fiskeauksjon. Når det er lite fisk. Mysende prøver vi å orientere oss. En rødkledd vegg av en dørvakt kommer over golvet. Foran på brystet hans henger det en liten gjest med boots, en sørgmodig bart og en promille som genser mot prosent. Det er den nordnorske optimisten som henger der. For idet han bæres ut, hører vi han si til dørvakten: – Låne du mæ hundre kroner, går æ frivillig. Vi beveger oss mot disken. Forsiktig spør vi en yngre kar om han vil kjøpe oss to Solo. Han farer sammen som om vi har revet ruren av et halvgrodd sår. – Du, æ e lite hypp på sånn solokjør. Siste gang æ kjøpte ei Solo her, blei æ nekta i seks måna. Dæm truddje æ blajnna ved bordet. Skjønne kæ æ mene?», står det beskrevet i boken.

Turbohøyttalere

På Rogers var det som alltid liv.

«Alderen til tross, vi drister oss også bort til de unges beitemaker: Rogers. Disco-anlegget går på høyspent og fra sin kommandosentral betjener en engelsk plateprater lysanlegg og røykekanoner med kapasitet til å røyklegge en middels marineøvelse. Vi er glade for at vi ikke går i skjørt. For det var her narvikværingen etter en demonstrasjon av stedets to turbohøyttalere sendte ut følgende advarsel: «Fest trusa med ståltape». For øyeblikket går turboen bare med halv styrke, men det er nok til å gi svak strømpesig. Selvfølgelig er det fullt. Stilig ungdom i merkeklær dominerer.»

Klokka 01.30 avsluttes ferden på Papagena.

«Tjåke fullt. Gammelpop, modne mennesker og tilløp til pardannelse. Noen har kastet både jakke og hemninger. Dansegolvet minner om Canada mot Sverige i ishockey, og flere burde vært avblåst for høy kølle. For å si det sånn.»