Sist Andreas Leknessund (23) ble kåret til årets idrettsutøver i Tromsø var i koronaåret 2020. Da hadde han slått hele Norgeseliten på NM i tempo for andre året på rad, vunnet U23-EM i samme øvelse og havnet på en strålende 13. plass i VM i landevei.
Forrige sesong ble ikke like god resultatmessig, og bronsen fra tempo-VM ble beste resultat. 2022 har vært langt bedre, og nok også hans store internasjonale gjennombrudd.
Hjemme på juleferie i Tromsø kan proffsyklisten fortelle om en svært god sportslig sesong, og hvor krevende det er å være på reise i over 200 dager i året.
Hektisk reiseår
Etter dagens obligatoriske fire timer lange treningstur ute i førjulsværet i Tromsø, tar han imot iTromsø ved samme kjøkkenbord i Hamna som da han ble intervjuet i forbindelse med at han kronet samme kåring for to år siden.
– Det er selvfølgelig hyggelig å bli anerkjent av Tromsø. Som Tromsø-gutt er jeg veldig stolt av hvor jeg kommer fra. Jeg håper at det at jeg er en nordnorsk idrettsutøver kan gi noe til Tromsø. Det og da toppe en sånn kåring viser jo at det har lyktes til en viss grad.
Men det er ikke mye tid til å være hjemme i byen han er så glad i, eller hjemme i det hele tatt. Etter en koronapreget første proffsesong i Team DSM, har det vært en normalisert sykkelsesong med mye trening og konkurranse. Og totalt har det blitt langt flere dager borte enn hjemme.
– Fra desember 2021 til sesongslutt i år hadde jeg en 240 reisedager. Det å være så lite hjemme er krevende, men samtidig er det verdt det når du lykkes.
Og med så mange reisedager kan det være vanskelig å balansere profflivet med det vanlige liv sammen med samboeren Elisabeth.
– Vi har ikke så mye tid sammen, men vi er flinke til å bruke tiden sammen når vi har den. Og det er jo ekstremt mye reising og det blir lite tid hjemme, men Elisabeth har vært med på ganske mye og så på Tour de France og Arctic Race, og hun har vært med på Gran Canaria for å sykle om vinteren. Men det er lite tid til å slappe av og være normal. Det er liksom bare i oktober etter sesongen.
Nå er han klar for en liten juleferie, før det på nytt braker løs med sykkelsesong.
– Jeg kom hjem onsdag, og blir her til 28. desember for å få noen dager i Oslo og feire nyttår med Elisabeth. Og 2. januar er det ny samling, og så er jeg ikke hjemme igjen før slutten av februar.
– Det er godt å komme hjem til jul, men det føles som det er skvist inn mellom samlinger, legger han til.
Og med mye på timeplanen i julestria, kan det gjøre det utfordrende å handle inn alle julegavene før julefreden senker seg.
– Ja, det er det jo. Jeg dro bort 7. desember, og som folk flest er jeg ikke ferdig med gavene enda. Så det blir en tur på Jekta i ettermiddag for å unnagjøre resten. Sånne ting er også vanskelig å få tid til. Jula er siste perioden med litt rom for å vanlige ting. Fra 2. januar er det veldig intenst fram til sesongslutt.
En syklists lojalitet
Et av de største høydepunktene i 2022 kom da han vant på hjemmebane i Arctic Race of Norway i august, da han gikk solo over målstreken i Trondheim, vant etappen og tok sammenlagtseieren.
Men det var i selveste Tour de France i juli at tromsøværingen fikk mest oppmerksomhet, også av internasjonal betydning. Gjennom hele touren var han en fremtredende og lojal hjelperytter for sin franske kaptein Romain Bardet. En lojalitet som skulle skape frustrasjon i norske hjem utover i treukersrittet.
På etappe 17 befant Andreas Leknessund fra Hamna seg plutselig alene helt i front i Pyreneene. Bak jaget de beste klatrerne i verden.
– Det er gøy å bare kjenne på den opplevelsen av å lede Tour de France, selv om det er en tåpelig ting å si i sykkel. Men det var følelsen av å sitte i den siste uka i Tour de France og vi er på de siste etappene og jeg føler meg piggere enn noen gang fysisk.
Han skaffet seg en nesten litt ufrivillig luke fra et større brudd, og lå lenge helt alene i tet. Men så ble han brått og brutalt kalt tilbake for å hjelpe kapteinen Romain Bardet som satt lenger ned i fjellsiden.
Og det til nesten litt irritasjon fra sykkelglade nordmenn som hadde benket seg foran skjermen for å følge den imponerende prestasjonen. Men Leknessund avdramatiserer det litt og er ganske klar på at han uansett ikke hadde vunnet etappen.
– Jeg hadde ett minutt og så kjørte UAE voldsomt hele dagen. Så jeg hadde i beste fall blitt topp 3–4. Men det er selvsagt litt kjedelig, samtidig som man vet at det er sånn det fungerer.
For sykkel er jo en lagsport, selv om individuelle utøvere står på pallen og mottar sin hyllest. Leknessunds rolle i Tour de France var å være hjelperytter for franskmannen Romain Bardet. Men allikevel, må han innrømme at det først føltes nytteløst og gi fra seg en god etappe for lojalitet.
– Jeg tenkte: «Hvorfor skal jeg gjøre det?». Jeg fryktet at jeg skulle måtte vente og bli passert av 10–15 mann og så bare begrense tapet til Bardet. For han er jo en bedre klatrer enn meg på papiret, så hvis han ikke klarte å følge meg så har han en dårlig dag.
– Men han gjorde det jo ganske bra og tok tid på de fleste konkurrentene sammenlagt. Og den jobben jeg fikk gjort var ganske bra. Så etter etappen og underveis og vi skjønte han var på forskudd og fikk ta tid, så var det egentlig helt ok. Jeg syns det er helt fint å bidra på den måten når det utgjør en forskjell.
Vil kjempe om podium i etapperittene
Den tidligere norgesmesteren på tempo ble også nr. 19 på tempoetappen dagen før de syklet inn på Champs-Élysées, og endte på en strålende 27. plass sammenlagt.
Og ikke nok med det. Måneden før oppvisningen i verdens største sykkelritt, vant han en etappe i Sveits rundt, og endte på en overraskende sterk 13. plass sammenlagt i et ritt der mange av sammenlagtkanonene i Tour de France lader opp til fjelletappene i Frankrike. Og i nettopp Frankrike ble han nr. 11 sammenlagt i et annet ritt av stor betydning, Paris-Nice.
Men Leknessund klarer ikke å sette et av årets høydepunkter foran de andre.
– Jeg syns Sveits, touren og Arctic, er tre veldige forskjellige oppturer. Sveits som den første proffseieren, og det på en World Tour, er veldig stort i seg selv. Og så er det Tour de France. Selv om jeg ikke vant noe følte jeg at jeg fikk ekstremt mye ut av de tre ukene. Min første grand tour og med en siste uke som ble så bra som den ble, ga ekstremt mye selvtillit og trygghet.
– Så er Arctic Race også spesielt, men det er jo på en litt annen måte. Det handler mer om den historien med meg som tromsøgutt og mine minner fra rittet. Som liten gutt drømte jeg om å få delta, så sitter jeg 9 år senere og har vunnet det. Det er til å klype seg i armen av, legger han til.
Men til tross for gode plasseringer i gjeve sammenlagtritt, er han ikke helt sikker på om han kommer til å bli en sammenlagtrytter.
– Det vet jeg egentlig ikke, det er vel litt det jeg skal prøve å finne ut av året som kommer. Jeg har sett at jeg kan klatre ganske bra på mine beste dager, hvor den siste uka i Touren skiller seg ut. Men så er jo det min første «Grand Tour», så det er ingen garanti at det går sånn neste gang.
– Jeg vet ikke om jeg trives i den kapteinsrollen. Foreløpig synes jeg det er mer gøy å sykle fritt og gå i brudd. Det er det jeg trives best med og som passer meg best, legger han til.
Men han håper å kunne unytte mulighetene han får i etapperittene enda bedre neste år.
– Jeg fikk jo muligheten til å kjøre sammendrag i ukelange etapperitt, og det er kanskje der jeg tenker at jeg først og fremst skal ha fokus. Det skal være mulig å heve det til å bli topp 10 og topp 5, og kanskje tenke mer podium og sånn. Det er nok neste mål.