Ingen over. Ingen ved siden.I dag slipper selveste Metallica sitt tiende studioalbum, og man finner selvsagt ikke en bedre anledning til å foreta en høyst subjektiv gjennomgang av deres beste skiver.Som du muligens har skjønt, er det de fem første Metallica-platene jeg tar for meg her. De er alle ganske annerledes, og brøt forskjellige barrierer.

Les også intervjuene med flere av Norges metal-elskere: «Som et rasende beist fra kloakken!»

For flytens del presenteres de i kronologisk rekkefølge. Ta på deg patronbeltet, fyll begeret og Ride the Lightning, folkens:

Debutplata som satte den ferske sjangeren thrash metal på kartet.Forløperen heavy metal, var i bunn og grunn bare en mer aggressiv versjon av stivbeint hvitmannsboogie – med ny estetikk og heftigere symbolbruk. Det mest essensielle i utviklingen av denne nye, raskere, hardere og mer ekstreme sjangeren var de nye gruppenes elsk for punk, hardcore, samt ekte innovatører som Motörhead og Venom. At punk har vært viktig for alle typer av ekstrem metal, er utrolig nok noe som fortsatt betviles av en del forvirrede mammadalter. I Metallicas tilfelle holder det å ta et blikk nedover den lange lista av punklåter de har gjort coverversjoner av, i søk etter «bevis».Metallica holdt seg langt unna mye av staffasjen deres sjangerfrender danderte sine band i. Her var det ingen flørting med satanisme eller okkult symbolikk. Ingen tegninger av flyvende drager eller tekster om ondskapsfulle fabeldyr som sprutet ild ut av rassen. Uniformen besto av band-t-skjorter, billige jeans og... eh, kviser. Denne

streetsmarte

holdninga vant nok kvartetten på i lengden. Der andre band fokuserte i overkant mye på image, platecover og scenekulisser, fokuserte Metallica kun på musikken.Og, musikken, da. J-e-s-u-s E-f-f-i-n C-h-r-i-s-t! Dette er musikk som kun kan lages av ungdommer proppfull av hormonell energi, som i tillegg er totalt oppslukt i sin egen musikk. Ungdom hvis liv består

kun

av sitt eget band.Historien er velkjent: En 17-årig, liten, dansk tennisspiller møter en skeptisk gitarist gjennom en kontaktannonse med ønske om å danne band. Etter først å ha uttalt at Lars Urich var «merkelig» og «luktet rart», dannet James Hetfield og den danske trommeslageren det som senere skal bli verdens største metalband i Downey, California. På veien frem mot debutplata to år senere skifter de en rekke medlemmer – mest bemerkelsverdig gitarist og medkomponist Dave Mustaine, som så danner sitt eget band, Megadeth. Inn kommer Exodus-gitarist Kirk Hammett, og kompletterer den klassiske lineup-en bestående av James, Lars og bassmonsteret Cliff Burton.Produksjonen og soundet på «Kill 'em All» er nokså tidstypisk, men denne epoken innen metal er da også blant de aller beste. I dag jobber mange band hardt for å få dette feite soundet fra thrashens barndom. Metallica hadde også et ekstra ess i form av bassist Cliff Burton, som i ettertid står frem som en av sjangerens virkelige giganter med fire strenger i hånd. At denne skiva har «hjulpet» meg til å ødelegge kun

ett

stereoanlegg, sier mye om hvor mye et sett høyttalere faktisk tåler. «Kill ’em All» sin betydning for all hard musikk som har kommet i etterkant, kan ikke overvurderes.Terningkast: 6

En mye

kaldere

plate enn debuten, og coveret gir minst like sterke assosiasjoner til smerte og død som sin forgjenger. «Kill 'em All» var som en 50 minutter lang riff-orgie i en moshpit full av ølbokser, svette og billig pizza. «Ride the Lightning» låt derimot som lydsporet til et svært intenst mareritt: Gitarene var kvassere. Trommeslagene stakk litt hardere i øregangene, og de fuzzfylte, tidvis bisarre, bassgangene til Cliff Burton var som et urolig teppe i bunnen. James Hetfield hadde tatt store steg som vokalist som følge av all turneringen i kjølvannet av debuten,og plata skilte seg også ut på grunn av semiballaden «Fade to Black». Ballade? Vafforno? En fraksjon av fansen dannet en lynsjmobb på grunn av dette «sviket», men disse fjolsene forsvant selvfølgelig raskt i mengden av nye tilhengere. Metallica forholdt seg ikke til spilleregler. De var dristige, talentfulle, manglet frykten for å feile, og hadde funnet nøkkelen til å være

både

brutale og melodiøse. Dette resulterte blant annet i ultraklassikeren «For Whom the Bell Tolls», som var en type låt ingen hadde hørt før.På «Kill 'em All» var Metallica det beste bandet i klassen, men på «Ride the Lightning» tok de steget ut av skolegården, og så seg aldri tilbake. Fire av platas låter er

bonafide classics

. De fire andre varierer i etterklokskapens lys fra ganske bra til meget bra. Terningkast: 5

Les vår anmeldelse av den nye Metallica-skiva: «Kjøtt og potet-ica»

Albumet hvor ALT klikket. Ikke alle metalfreaks har denne klassikeren på toppen av flaggstanga i sin rangering av tidenes beste metalskive. Men det er vanskelig å argumentere for at den faller utenfor topp fem, om du vil stå igjen med et snev av troverdighet. Noen svært få plater kan man tillate seg å være svulstig nok til å kalle en

reise

, og «Master» er definitivt i denne kategorien. Fra de innledende spanske gitarene som åpner den brutale «Battery» til den svært kontante avslutningen «Damage, Inc.» rommer denne skiva mer enn de aller fleste band kan håpe å oppnå i gjennom en hel karriere. Menneskene som var tett på Metallica under innspillingen i København, forteller om et utrolig ambisiøst band som jobbet dag og natt med enhver detalj som kunne forbedre sluttproduktet med en kvart promille. Resultatet er den mest gjennomarbeidede metalskiva noen sinne – og det

høres

.Noe av det meste imponerende, er at bandet selv i hovedsak sto bak den svært imponerende produksjonen. Danske Flemming Rasmussen (jeg husker hvor

utrolig

morsomt jeg syntes dette navnet var i 10-årsalderen) hadde, som på forløperen, en hjelpende hånd når det trengtes, men dette helstøpte produktet er i hovedsak verket til fire guttevalper tidlig i tyveårene.Man kan argumentere for at Slayer var mer ekstreme, og at mange andre band hadde en bedre trommis - men ingen var like

komplette

som Metallica.

Obey your Master!

Terningkast: 6

Les også: – Et dypdykk i katalogen til Slayer

En liten nedtur etter det banebrytende mesterverket det etterfulgte - men

ingen

ville ha kunnet følge opp «Master of Puppets». Denne skiva inneholder da også noen av californierne sine beste låter. «One» er nok det mørkeste kapittelet i bandets katalog; en låt som veksler fra det vakre til det vonde - hvor Hetfield leverer en av sine beste sangprestasjoner. Den blytunge «Harvester of Sorrow» er også blant bandets mest imponerende komposisjoner.«Justice» ble også et bevis for hvor viktig Cliff Burton (som døde momentant etter at Metallicas bandbuss skled på isen i Sverige under «Master of Puppets»-turneen) hadde vært for bandet hele veien. Erstatteren Jason Newsted hadde allerede vært en del av bandet i to år da denne plata kom ut, men det sier mye at han fortsatt var «the new guy» da han forlot Metallica i 2001. Newsted var en god musiker, men hadde ikke den samme særegne spillestilen som Burton. Og ikke minst: Han manglet personligheten og den store påvirkningskraften inn mot Hetfield og Ulrich som hans høyreiste og eksentriske forgjenger hadde. I ettertid, fremstår Burton som det sosiale limet i gruppa, samtidig som han var en person med store nok baller til å kunne irettesette «tvillingduoen» Heltfield og Ulrich.Det er i tillegg noe galt med lyden på «Justice». Ikke som i rart eller merkelig, men

galt.

Bassen er nesten borte, trommene låter ofte som pappesker og gitarene låter så tørre innestengte, at man skulle tro noen hadde lagt verdens tykkeste ullteppe foran ampene. Metallicas popularitet fortsatte allikevel å vokse etter slippet av «Justice», men bandets neste steg skulle bli en en slags motreaksjon mot de overdådige og langtekkelige arrangementene som preger dette albumet.Terningkast: 4

Les også: De 10 beste fra Norges konger av black metal

The Black Album. Skiva som knuste alle rekorder for hva metal kunne gjøre. Snobben i oss alle vil selvfølgelig unngå å innrømme at dette er en dritbra plate, men det er jo selvsagt

bare

teit.I tillegg til den ikoniske førstesingelen «Enter Sandman», må ekstremt imponerende komposisjoner som «The Unforgiven» og «Wherever I May Roam» dras fram. Vokalt sett, var denne plata «peak Hetfield». Aldri tidligere hadde han presset like mye ut av stemmen sin, enn gjennom det svært personlige tekstmaterialet på disse tolv låtene.Når man vurderer The Black Album, er det viktig å distansere seg litt fra hvor lei man er av den. Etter tre år med nærmere nonstop-turnering på grunn av skivas sykt enorme og vedvarende popularitet, valgte bandet å ta seg et ÅR fri. Da de snublet seg tilbake i studio var det for å finne sitt «nye jeg», og tilsynelatende distansere seg fra musikken de hadde spilt på repeat kveld etter kveld verden rundt.Hvem sin ide det var å hente inn Hollywood-douchebag'en Bob Rock som produsent husker jeg ikke – og da skylder man selvfølgelig på plateselskapet! Tanken var nok at Bobbis skulle ta Metallica til «det neste nivået», noe han definitivt gjorde.Mr. Rock ble sjokkert da han oppdaget at disse Metallica-knallisene var noen barnslige stabukker som var godt vante med å gjøre akkurat som de ville - uten noen innblanding fra outsidere. Og

i alle fall

ikke outsidere med femi hårsveis og en CV bestående av bleikfiser som Mötley Crüe, Kingdom Come og David Lee Roth. Bob klarte allikevel, etter åtte måneder i studio (noen ville nok ha foretrukket åtte måneder med daglig lugging i skrittet) å få bandet til å skjære bort mange av de overflødige og unødvendig kompliserte labyrint-tendensene fra «Justice». Onkel Rock strammet inn på stormannsgalskap og pretensjoner, og resultatet ble tidenes

totalt

suverene bestselger innen metalkategorien. Selv «puddeldödaren» kalt grunge ble som en fjert mot panservogna å regne, og klarte ikke å lage en eneste ripe i den metalliske lakken til The Black Album.For denne bragden ble sir Bob of Rock kronet med fast produsentjobb for Metallica - noe som selvsagt ikke var noen god ide. Men det er en annen historie, som noen andre får rippe opp i. Det er nemlig en

grunn

til at Metallica ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame, cirka åtte sekunder etter at «Kill 'em All» feiret 25-årsjubileum: Fordi de fortjente det.Terningkast: 5