Anmeldelse:

Filmen er så mørk at den knapt kan kalles en komedie

Har du TIFF-abstinenser? Da bør du se «Skyggen fra treet».
MYE AGGRESJON: Edda Björgvinsdóttir klarer i rollen som Agnes å skape en svært usympatisk skikkelse. Begge foto: Netop Films 

MYE AGGRESJON: Edda Björgvinsdóttir klarer i rollen som Agnes å skape en svært usympatisk skikkelse. Begge foto: Netop Films 

Island er i vinden som aldri før, og nei, det er ikke bare på fotballbanen. Den lille øya har de siste årene vist at de kan kunsten å lage særegne og unike filmer og TV-serier hvor sammensetningen av interessante og spesielle rollefigurer skaper historier som er vanskelig å glemme.

«Skyggen fra treet» føyer seg inn i rekken av disse. Er du bant de mange TIFF-publikummerne som de siste årene har latt deg fascinere av islandsk filmkunst, bør dette være noe som vekker din interesse.

Småbarnsfaren Atli tas på fersken av kona Agnes i å kose seg med en sex-tape med seg selv og ekskjæresten. Det er ikke spesielt populært, og Atli må på ubestemt tid flytte inn hos foreldrene sine. De, og da spesielt moren Agnes, er i en intens nabokrangel med naboen Konrad og hans nye, og yngre kone Eyvbjørg, om et tre som kaster skygge.

Fortellingen rulles fram med en interessant bruk av tempo. De to konfliktene starter i ulik hastighet, men utvikler seg i to vidt forskjellige retninger. Samtidig som den ene delen av historien roer seg ned, eskalerer den andre i høy hastighet – og det hele ender i en intens scene du mest sannsynlig ikke ser komme.

Dette er også noe av det som skiller denne filmen fra mye annet jeg har sett. I omtaler selger den seg inn som et morsomt forviklingsdrama om naboer. Da så jeg for meg en islandsk versjon av «Solsidan», hvor Freddur griller hai samtidig som Mikaela koser seg i den blå lagune. Så feil kan man altså ta.



Nabokrangel og forviklinger legger premisset for handlingen, men de ulike rollefigurene bidrar til å gi historien mange flere lag enn dette. Man merker at det hele tiden er et mørke og en trussel som henger over det som for det blotte øyet ser ut som hverdagsliv. I tillegg er det sosialrealisme på høyt nivå, hvor skuespillerne klarer å fremstille ekte og underfundige folk de fleste av oss enten kan kjenne seg selv igjen i, eller noen man kjenner.

Det to som gjør mest inntrykk på meg er Sigurður Sigurjónsson i rollen som faren Baldvin og Edda Björgvinsdóttir som moren Inga. Sigurjónsson klarer å skape en helstøpt far som hele tiden må bite i seg den ene idiotiske handlingen etter den andre uten å heve stemmen. Moren Inga bærer på en stor sorg som har gjort henne aggressiv og sint. Björgvinsdóttir skildrer et menneske du ser rase inne i seg til enhver tid og du vet aldri hva hun kan finne på fra den ene scenen til den andre.

SØRGELIG BAKTEPPE: Sigurður Sigurjónsson som Baldvin prøver å holde humøret oppe på korøving, men det er som du ser ikke så enkelt. | 

SØRGELIG BAKTEPPE: Sigurður Sigurjónsson som Baldvin prøver å holde humøret oppe på korøving, men det er som du ser ikke så enkelt. | 

Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurðsson tar flere ganger i bruk virkemidler fra skrekkfilmens verden. Musikken høres ut som en storm som bygger seg opp til en orkan og de stille, mer neddempende scenene får deg til å sitte på limpinnen og vente nervøst på hva som kommer til å skje.

Dette gjør at filmen oppleves som en emosjonell berg-og-dal-bane og ender opp som noe helt annet enn hva du hadde trodd.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.