Unstad er «ei av de der som driv med gitarspell og sang», fritt gjengitt etter teksten i en av låtene på plata «Svermere» som hun ga ut i november i fjor.

Samme tittel hadde hun satt på sin konsert under Nordlysfestivalen hvor hun på mange måter befester sin stilling som en av våre fremste unge visesangere. Med sin vektlegging av det tekstlige i sine sanger, plasserer hun seg midt i visesjangeren, og kler det godt.

Mest alvor

Tonje Unstad fikk sitt store gjennombrudd med «Æ ror aleina» (2009), og kunne selvsagt ikke unngå å levere tittellåten derfra til et lydhørt publikum i Verkstedet. Det går på mange måter en rød tråd fra denne plata til hennes siste, men det er kanskje kommet inn et litt større alvor i tekstene.

Tonje er blitt voksen, har fått litt mer å bekymre seg for. Blant anna har hun fått to barn i mellomtida, og det merkes også i tekstene, som i sangen «Alle mine demona», hvor hun blant anna kommer inn påmorsrollen. «Når æ holde mitt barn, min unge, og kjenne alle verdens farer tynge», heter det et sted i teksten. Men hun holder det vanskelige på avstand ved å «synge lystige tona førr alle sine demona».

Det ligger en form for vemod og lurer i mange av låtene, både tekstlig og musikalsk, enten det handler om «Svermere» som går på byen med et håp om å treffe noen, eller hun synger om det å treffe den ene som gjør at alt vil være forandra for ettertida eller andre sanger som handler om forhold til et anna menneske.

Men likevel langt fra alltid, som i «Måsen i sildenota», en burlesk låt om å kaste seg ut i livsnytelsen uten tanke for følgene.

Tone Unstad leverer godt, men ikke perfekt. Det går litt på tomgang mellom låtene, og jeg synes å oppleve en liten usikkerhet også i noen av fremførelsene. Jeg hørte gjennom plata før konserten, og jeg foretrekker den.

Fakta:

  • Nordlysfestivalen

  • «Svermere»

  • Konsert med Tonje Unstad, vokal, gitar

  • Musiker: Mikael Nilzén, keyboard, programmering

  • Verkstedet, 30.01.2017

  • Terningkast: 4