«Flotte nordiske refleksjoner»

Gjennom et rent nordisk program med urframføringa av Jukka Linkolas «Nordic Reflections» som et hovedverk, fikk vi oppleve både hvilket godt orkester Forsvarets musikkorps Nord-Norge er og både spennende og flott musikk.

HYLLEST: Solist Ann-Julie Skarpmo, komponist Jukka Linkola og dirigent Alexander Hanson mottar blomster og publikums hyllest. Foto: Helge Matland 

5

«Nordic Reflections»
  • Nordlysfestivalen
  • Forsvarets musikkorps Nord-Norge
  • Dirigent: Alexander Hanson
  • Solist: Ann-Julie Skarpmo, euphonium
  • Program:
  • Albert Schnelzer: «Azrael Suite»
  • Jukka Linkola: «Nordic Reflections»
  • Jukka Linkola: «Sisu»
  • Geirr Tveitt: «Stølstone», «Guds godhet og Guds storhet» og «Haring-øl» fra «Hundrad hardingtonar»
  • Stig Nordhagen: «Variasjoner over en folketone fra Valdres»
  • Tromsø domkirke, 2. februar

ELITESERIE: FMKN er et orkester som tilhører øverste divisjon. Foto: Helge Matland 

kultur

DOMKIRKA: Jukka Linkola (født 1955) er av Finlands fremste samtidskomponister. Hans musikk er internasjonalt ettertrakta, ikke minst i London. Han er kjent for å være inspirert av jazz, og som komponist beveger han seg grenseløst i landskapet mellom kunstmusikk og jazz.

Euphoniumkonserten «Nordic Reflections», som var denne konsertens hovedverk, har Linkola skrevet på bestilling fra Ann-Julie Skarpmo og Forsvarets musikkorps Nord-Norge (FMKN). Skarpmo er fast ansatt som euphonist i FMKN og er i tillegg en aktiv solist som jevnlig spiller solokonserter både i Norge og utlandet.

LES OGSÅ: Med røtter i folkemusikken

Vakkert og spennende

«Nordic Reflections» er en konsert bygd opp av seks satser med titler som oftest er beskrivende for innholdet. I førstesatsen, «Ballade», setter han ei lyrisk, rolig og meditativ stemning som på mange måter blir gjennomgående for hele verket. Her er lange linjer med en fortellende melodi, som om komponisten tar oss med på ei reise i det nordiske landskapet.

Så går Linkola videre til «Viking Funk», den satsen som nok bryter mest med det lyriske. Her er mye fart og livsglede presentert gjennom orkesterets ville rytmiske utbrudd.

LES OGSÅ: En overbevisende pianist

«Norske» satser

I de to neste satsene tar komponisten turen til Norge, eller i alle fall delvis. Mens han var kapellmester ved Helsinki Stadsteater, skrev han ny musikk til Ibsens «Peer Gynt», og Peers opplevelser i Dovregubbens hall har inspirert han i arbeidet med satsen «Dovre Lied». Her er melodiøsitet og sangbarhet. Etter hvert blir det også fyldig og mektig gjennom en sofistikert måte å bruke orkesterets instrumenter på. Satsen er nesten overnaturlig vakker, om man kan ordlegge seg slik om noe som har inspirasjon fra det underjordiske riket til Dovregubben.

I den artige «Norsk polska» strør han litt finsk krydder på en norsk pols. Denne satsen kunne man faktisk ha dansa til om man hadde tempo nok i beina og kroppen.

Høye fjell – rolige daler

Femte sats har navn etter Finlands høyeste fjell, Halti, som faktisk har den høyeste toppen på norsk side av grensa. Her beveger Jukka Linkola seg igjen tilbake til det lyriske. Jeg opplever det igjen som å bli med inn i et landskap med både skjønnhet og litt magi. Jeg tenker på den nordiske melankolien; denne enestående evnen vi har her nord til å bli melankolsk av det vakre og det gode, av det som egentlig skulle gjort oss glade.

LES OGSÅ: "Vakkert og morsomt"

Finale

I sistesatsen, «Finale», nøyer Linkola seg ikke med å slå på stortromma; her må paukene slippes til i en rask og bestemt sistesats. Men som ellers i verket, også i «Viking Funk», så holder han litt igjen. Og det er vel noe nordisk over det å ikke slippe seg helt løs, om man skal reflektere litt. I et midtparti roer han ned med en vemodig sekvens hvor solist Ann-Julie Skarpmo til fulle får vist fram euphoniets lyriske muligheter.

Med et sylskarpt orkester i ryggen, gjør Skarpmo en strålende jobb som solist. Verket utfordrer alle sider ved euphoniets kvaliteter som instrument; det store registeret, den varme, fyldige og lyriske klangen og den tekniske fleksibiliteten. Skarpmo svarer på utfordringa og gjør meg enda mer glad i dette instrumentet.