Det er to ting jeg kan dog; klage på å stå tidlig opp om morgenen, og beskrive mine egne handlinger med ord. Jeg har hørt at pressemeldinger skal inneholde ord, og da er jeg i hvert fall halveis der. Så om du lurer på hvordan det er å reise med NU til Paris, trenger du ikke fortvile. Her er historien om hvordan jeg overlevde 30 timer på buss med NU.

04:00 Alarmen min går klokka 04.00 på natta. Faen, tenker jeg, er klima virkelig så viktig? På vegne av menneskeheten sin fremtid står jeg opp og går i dusjen. En slapp grandiosa ligger på middagsbordet når jeg er ferdig. Jeg drukner den i en halv flaske tabasco så den faktisk smaker noe. Tungen brenner. For klimaet sin skyld, tenker jeg. Hvorfor skriver han i presens, tenker du. Hold kjeft, svarer jeg.

06:30 Jeg sitter på flyet som går fra Tromsø til Oslo. Reisekameraten min er trist fordi leverposteien hennes ble inndratt i sikkerhetskontrollen. Jeg er ikke overbevist om at leverpostei er så ufarlig, så jeg er fornøyd. Når vi ankommer Oslo skal vi bytte til en buss som skal ta oss til Paris på 30 timer. Null stress. Det er flere personer som går på do under flyturen. Bra jeg har trent blæren min for akkurat denne begivenheten. 30 timer uten toalettpauser er en alminnelig fallout 4-sesjon, så dette burde jeg klare lett. Legg merke til hvordan jeg skriver i korte setninger. Fordi tiden. Går langsomt.

08:30 Flyet lander, og jeg beveger meg til den avtalte møteplassen. Først stopper jeg innom Coop og kjøper proviant. En pose med tre sjokoladeboller burde holde. Jeg kjøper bananer i tilfelle vi møter aper på turen. Vi skal reise langt fra Norge tross alt, hvem vet hva vi møter på?

10:00 Vi beveger oss fra møtestedet til bussholdeplassen. Bussen er en dobbeldekker. Fuck yeah. Jeg beveger meg opp til andreetasjen og blir møtt med en temperatur jeg bare kan anta er et resultat av global oppvarming. En vanlig person ville snudd og gått ned, men siden naturlig utvalg ikke har tatt knekken på meg enda, velger jeg å ta sjansen. Jeg setter meg ned i setet mitt og venter. Vi får utdelt en pose med forskjellige hefter. Ett av heftene inneholder regler vi skal forholde oss til, men jeg starter umiddelbart på bussbingoen som var inkludert. For dere som ikke vet, så er det en bingo der rutene er bilder av diverse objekter, og man krysser av rutene etter som man får øye på objektene. Om de forventer at jeg skal ta blikket av veien for ett sekund, var det en stor tabbe å inkludere bussbingo. Vinduet er min eneste venn nå.

12:00 Vi synger og gjør andre aktiviteter som filmer har lært oss er sosialt akseptabelt på bussturer. Jeg har en bok med som jeg planla å lese, men i frykt for å kaste opp på sidemannen så lar jeg den ligge. Det står ikke i reglene at det ikke er lov, men jeg føler for å ikke være en drittsekk i dag. Noe som står i reglene derimot, er at det skal være stilletid fra 00:00 til 08:02. Hvorfor 2 minutter over 8 vet jeg ikke, men så vet jeg ikke hva en pressemelding er heller, så jeg dømmer ikke. Greit nok, tenker jeg. Denne regelen skal jeg klare å holde.

14:00 Vi tar ei ferge til Danmark. Der tar jeg bilder, kaster opp, sovner på gulvet, våkner opp igjen og kjøper hjerteformet pasta på en tax-free som spiller dårlig, dansk rap. Med andre ord, en vanlig natt på byen i Tromsø.

19:00 Vi stiger av fergen og puster inn dansk luft, noe som minner mistenkelig mye på norsk luft. Vi busser videre.

23:00 Vi stopper ved tyskegrensen og kjøper mat. En eldre, tysk dame står bak disken og stresser med å både lage mat og å ta imot betaling for varer. En person foran meg bestiller en schnitzel, og hun gir ham et blikk jeg bare antar seriemordere gir offerene sine før de dreper dem. Derfor kjøper jeg heller potetgull og cola. Hun virker fornøyd. Ser ut som jeg beholder livet mitt i dag også.

00:30 Jeg trekker det tilbake. Jeg innser at cola og potetgull er en mindre god ide når alle de andre skal sove. Så mye for den stillestunden. Forsiktig spiser jeg hvert flak for å ikke vekke de andre. Jeg tror ikke det lyktes. Om jeg blir funnet myrdet i morgen, vil jeg at politiet skal regne de som satt nærmest meg som hovedmistenkte.

02:00 Jeg våkner flere ganger på natten. Potetgullposen ligger ved siden av meg. Jeg turte ikke å flytte på den. Jeg har strategisk plassert sekken på fanget, for å skjule det uungåelige morgenbrødet. Ingar, du er et geni.

10:00 Jeg våkner opp, og er like mye tilstedet som en hver tenåring klokken 10 på morgenen. Altså, ikke i det hele tatt. Potetgullposen er fortsatt ved siden av meg. Eller en helt grei hybelfrokost, som jeg liker å kalle det.

12:00 Jeg glemmer av bussbingo for en stund. Personen ved siden av meg har dobbelbingo. Faen. Skal jeg ta en intensiv bingoøkt nå? Eller kanskje bare stjele heftet hans og si det er mitt? Så mange spørsmål. Så mye tid.

13:00 Jeg måtte ty til å spise bananene selv. Det har vært en skuffende liten andel aper på turen, og Coops sjokoladeboller holder overraskende nok ikke til 30 timer. De har (til deres forsvar) ført til mindre diaré enn forventet.

14:00 Nå er vi snart i Paris. Vi står ved grensekontrollen, og det står en sikkerhetsvakt med maskingevær utenfor. Jeg er ganske sikker på at vi kommer trygt igjennom, men om alle Pokemon-kortene jeg stjal i barnehagen slår tilbake nå, fortell mamma at jeg er glad i henne.

18:00 Etter tilsammen 32 timer med reising, så er vi fremme i Paris. Men eventyret vårt har bare nettopp begynt. Jeg har troen på at om vi klarer å navigere oss gjennom undergrunnsbanen i Paris, da klarer vi alt. Nå gjenstår det bare å se om verdens ledere klarer å komme fram til en klimaavtale som er verdt tredve timer buss frem, for ikke å nevne de tredve timene tilbake.