Jeg har klart å spare Helsingfors helt til nå, og jeg gledet meg til å endelig oppleve den finske hovedstaden. Omtrent like stor som Oslo i et like stort land, som om det finnes en mal for nordiske hovedsteder som kan rulles ut.

Nabolandene overrasker alltid med noe man ikke hadde forventet skulle være annerledes. Helsingfors er ikke et unntak. Ingen hadde fortalt meg om dusjhodene. Så jeg var helt uforberedt på dusjhodene.

På flyplassen hang det et dusjhode inne på toalettet. Aha, tenkte jeg, dette er et hyggelig tilbud til folk som har reist i dagevis, og som trenger vaske håret eller barbere seg over vasken. På hotellrommet var det også et dusjhode ved toalettet, i tillegg til dusjhodet i dusjen.

Toaletter på kafeer var også utstyrt med dusjhode. Overalt var det dusjhoder ved toalettene. Internett ga ikke svar. En og annen fnisende artikkel, men ingen virkelig forklaring. Ikke engang noen teorier. Hvorfor skulle akkurat Finland, som er omgitt av utelukkende ikke-dusjhodeland, være et dusjhodeland?

Det handler åpenbart om at toalettpapir ikke er godt nok. Er finnene mer hygieniske enn oss andre, og så har de ikke skrytt av det? Synes de vår skikk med toalettpapir er vulgær, men så er de for høflig til å si noe?

Det var 17. mai. I Helsingfors var det en helt vanlig dag, naturligvis. Vi feirer at vi ikke er svenske, sa jeg til barmannen som ga oss en prosecco på en av byens få og folketomme uteserveringer, i håp om at vi hadde et fellesskap i nettopp dette. Han smilte, pekte tomlene opp og fylte glassene til randen i ren solidaritet.

Finnene har ikke snudd byen sin mot sola som en eng idiotiske solsikker, slik som vi i Norge. Sol og nitten grader i mai, og mange sitter inne på kafeer selv om det er ledige bord i sola. Hvorfor skulle akkurat dette skille våre to folk?

Kallio. Helsingfors’ Grünerløkka. Kryss brua og fortsett østover. Da jeg hadde krysset brua merket jeg en annen atmosfære. En viss aggressivitet. Åpenlys alkoholisme traff meg så snart jeg hadde forlatt matmarkedet.

Jeg lette etter et sted å ta en øl. Jeg fant til slutt en glissen uteservering utenfor verdens kanskje bruneste pub. To tykke damer og meg. Den type plass der man får en øl når man ber om øl. Ikke et dumt spørsmål som hvilken type? Slike steder er en truet art i disse mikrobrygg-tider.

Bygårdene i dette strøket var høyere og finere enn i Oslo, men området virket ikke like gentrifisert. Påfallende lite mennesker i gatene. En mannlig alkoholiker som rotet rundt i ei rød dameveske var en stund hele folkelivet, pluss vennene hans som hang ved den lokale Alkoen noen meter bort. Ingen tvil om at dette var østkanten.

Bymisunnelse. Den følelsen når noen har en finere by. Tromsø har sine sider, men våre to byer har bare det til felles at begge har distrikter med asiatiske massasjesalonger.

Helsingfors er vakker, men også en late bloomer. Byen fikk ikke et større sentralt byområde enn absolutt nødvendig. Siste sjanse for å bygge by var på 1920-tallet, da idealene endret seg i retning åpne drabantbyer. Töölö, Helsingfors’ finere sentrumsstrøk, ble bygget i dette siste øyeblikk.

Man kan se skillet der de opprinnelige planene i bydelens ytterkant ble endret til fordel for åpenhet og luftighet. Töölö er bybygging gjort til estetisk kunst. De buede gatene. Dørene, vinduene. Etasjene, takene. Dette er Helsingfors’ vestkant. Den fantastiske Elite restaurant, litt tilbaketrukket fra gata med uteservering. Ser ut som en arkitekttegning fra 1930-tallet, som ble slikt de tenkte. Uteservering foran en tidlig moderne bygård.

Runeberginkatu som går gjennom Töölö er så lik Bogstadveien at jeg et øyeblikk ble forvirret. Men ingenting tydet på at dette skulle være Finlands handlegate for fine ting, slik som Bogstadveien. Det virker mer som et nabolag for dem som bor der. Disse vakre hovedgatene ut av byen, som ikke står tilbake for noe annet i Europa, hvorfor er de avspist med smale fortau? Det er som om Töölö har et potensial som ikke er blitt realisert.

Munkkieniemi nord i byen ble også planlagt som en klassisk bydel, nesten som Wien. Men på 1930-tallet ble det forbudt med lukkede kvartaler, og Munkkiniemi som hadde utviklet seg sakte ble en delvis urban hageby med en fjerdedel så mange innbyggere som først tenkt.

Overalt den deprimerende påminnelse om moderne arkitekturs tristesse. Jeg som elsker moderne arkitektur må vedkjenne at den nesten alltid skuffer. De moderne bygårdene fra etter 1970, som finnes i noen av de sentrale kvarterene, gjør at man haster seg forbi styggheten og inn i de klassiske strøkene, slik man løper mot ly når det regner.

Slik er det i alle byer i verden. Siste sjanse for bygninger gjort i god smak er tidlig 1950-tallet. Den tidlige funksjonalismen står seg virkelig, og i Helsingfors er det mange eksempler.

Jeg fikk bare noen dager i Helsingfors og fikk kartlagt noen hovedtrekk. men forhåpentlig får jeg anledning til å tilbringe mye mer tid der. Det trengs minst en måned for å komme i dybden og bredden av byen.

Jeg fikk et forslag til forklaring på den finske rumpevasken. Det er fordi Helsingfors er inngangsporten til Europa for asiatiske turister. Kanskje Tromsø også burde gå til storinnkjøp av dusjhoder?