Fra sidelinja:

Bymisunnelse: Den følelsen når noen har en finere by

Ron Røstad har skrevet reisebrev fra Helsingfors hvor han opplevde kraftig bymisunnelse.

Helsingfors: Tromsø har sine sider, men våre to byer har bare det til felles at begge har distrikter med asiatiske massasjesalonger skriver spaltist Ron Røstad (innfelt).  Foto: Berit Keilen / Scanpix

meninger

Jeg har klart å spare Helsingfors helt til nå, og jeg gledet meg til å endelig oppleve den finske hovedstaden. Omtrent like stor som Oslo i et like stort land, som om det finnes en mal for nordiske hovedsteder som kan rulles ut.

Nabolandene overrasker alltid med noe man ikke hadde forventet skulle være annerledes. Helsingfors er ikke et unntak. Ingen hadde fortalt meg om dusjhodene. Så jeg var helt uforberedt på dusjhodene.


Fra sidelinja:

Et spørsmål om kasse. Jeg mener klasse.

Ron Røstad gjør seg opp noen tanker vedrørende kunst i det offentlige rom.

 

På flyplassen hang det et dusjhode inne på toalettet. Aha, tenkte jeg, dette er et hyggelig tilbud til folk som har reist i dagevis, og som trenger vaske håret eller barbere seg over vasken. På hotellrommet var det også et dusjhode ved toalettet, i tillegg til dusjhodet i dusjen.

Toaletter på kafeer var også utstyrt med dusjhode. Overalt var det dusjhoder ved toalettene. Internett ga ikke svar. En og annen fnisende artikkel, men ingen virkelig forklaring. Ikke engang noen teorier. Hvorfor skulle akkurat Finland, som er omgitt av utelukkende ikke-dusjhodeland, være et dusjhodeland?

Det handler åpenbart om at toalettpapir ikke er godt nok. Er finnene mer hygieniske enn oss andre, og så har de ikke skrytt av det? Synes de vår skikk med toalettpapir er vulgær, men så er de for høflig til å si noe?


Fra sidelinja:

Ja til byferge, men hva vil passasjerene møte i Tromsdalen?

Vår spaltist gjør seg noen tanker rundt tilbudet i Tromsdalen.

 

Det var 17. mai. I Helsingfors var det en helt vanlig dag, naturligvis. Vi feirer at vi ikke er svenske, sa jeg til barmannen som ga oss en prosecco på en av byens få og folketomme uteserveringer, i håp om at vi hadde et fellesskap i nettopp dette. Han smilte, pekte tomlene opp og fylte glassene til randen i ren solidaritet.

Finnene har ikke snudd byen sin mot sola som en eng idiotiske solsikker, slik som vi i Norge. Sol og nitten grader i mai, og mange sitter inne på kafeer selv om det er ledige bord i sola. Hvorfor skulle akkurat dette skille våre to folk?

Kallio. Helsingfors’ Grünerløkka. Kryss brua og fortsett østover. Da jeg hadde krysset brua merket jeg en annen atmosfære. En viss aggressivitet. Åpenlys alkoholisme traff meg så snart jeg hadde forlatt matmarkedet.


Fra sidelinja:

«Vi glemte å pynte bursdagsbarnet. Kanskje må det være hundreårsdager før vi kan forsvare litt enkelt stell i gatene»

Men beklager at vi glemte å pynte deg, samt gi deg en skikkelig gave. Spaltist Ron Røstad skriver om bybursdagen som var.

 

Jeg lette etter et sted å ta en øl. Jeg fant til slutt en glissen uteservering utenfor verdens kanskje bruneste pub. To tykke damer og meg. Den type plass der man får en øl når man ber om øl. Ikke et dumt spørsmål som hvilken type? Slike steder er en truet art i disse mikrobrygg-tider.

Bygårdene i dette strøket var høyere og finere enn i Oslo, men området virket ikke like gentrifisert. Påfallende lite mennesker i gatene. En mannlig alkoholiker som rotet rundt i ei rød dameveske var en stund hele folkelivet, pluss vennene hans som hang ved den lokale Alkoen noen meter bort. Ingen tvil om at dette var østkanten.

Bymisunnelse. Den følelsen når noen har en finere by. Tromsø har sine sider, men våre to byer har bare det til felles at begge har distrikter med asiatiske massasjesalonger.


Fra sidelinja:

Fra sidelinja: «Tromsø har en uslåelig rekord i gapet mellom ambisjonsnivå og hva som ble realisert»

Spaltist Ron Røstad har sett på gjenoppbygging i sentrum etter storbrannen i 1969.

 

Helsingfors er vakker, men også en late bloomer. Byen fikk ikke et større sentralt byområde enn absolutt nødvendig. Siste sjanse for å bygge by var på 1920-tallet, da idealene endret seg i retning åpne drabantbyer. Töölö, Helsingfors’ finere sentrumsstrøk, ble bygget i dette siste øyeblikk.

Man kan se skillet der de opprinnelige planene i bydelens ytterkant ble endret til fordel for åpenhet og luftighet. Töölö er bybygging gjort til estetisk kunst. De buede gatene. Dørene, vinduene. Etasjene, takene. Dette er Helsingfors’ vestkant. Den fantastiske Elite restaurant, litt tilbaketrukket fra gata med uteservering. Ser ut som en arkitekttegning fra 1930-tallet, som ble slikt de tenkte. Uteservering foran en tidlig moderne bygård.


FRA SIDELINJA

Hva kan vi lære av byen som er litt som Tromsø, bare større og lengre fram i utviklingen?

Å reise fra Tromsø til Reykjavik er det dummeste du kan gjøre. Mer av det samme. Lave temperaturer, lave trær. Høye fjell og høye priser. En nasjon bygget av nordlendinger og vestlendinger som fikk nok av Norge og startet sin egen nasjon til havs.

 

Runeberginkatu som går gjennom Töölö er så lik Bogstadveien at jeg et øyeblikk ble forvirret. Men ingenting tydet på at dette skulle være Finlands handlegate for fine ting, slik som Bogstadveien. Det virker mer som et nabolag for dem som bor der. Disse vakre hovedgatene ut av byen, som ikke står tilbake for noe annet i Europa, hvorfor er de avspist med smale fortau? Det er som om Töölö har et potensial som ikke er blitt realisert.

Munkkieniemi nord i byen ble også planlagt som en klassisk bydel, nesten som Wien. Men på 1930-tallet ble det forbudt med lukkede kvartaler, og Munkkiniemi som hadde utviklet seg sakte ble en delvis urban hageby med en fjerdedel så mange innbyggere som først tenkt.


Fra sidelinja:

Hvis ikke i sentrum, hvor skal det bråkes?

Å bo i sentrum er nærmest blitt en idealistisk bevegelse. Om å bevare bykjernen fra forfall. Minske transportbehov. Gjenreise en livsstil som holdt på å dø ut under eneboligtyranniets dager. Men kan det bli for mye av det gode

 

Overalt den deprimerende påminnelse om moderne arkitekturs tristesse. Jeg som elsker moderne arkitektur må vedkjenne at den nesten alltid skuffer. De moderne bygårdene fra etter 1970, som finnes i noen av de sentrale kvarterene, gjør at man haster seg forbi styggheten og inn i de klassiske strøkene, slik man løper mot ly når det regner.

Slik er det i alle byer i verden. Siste sjanse for bygninger gjort i god smak er tidlig 1950-tallet. Den tidlige funksjonalismen står seg virkelig, og i Helsingfors er det mange eksempler.


Fra sidelinja:

Sentrum må selge «ting folk træng»

For at sentrum skal være et alternativ til Jekta, et avlastningssenter, om du vil, trengs det store investeringer.

 

Jeg fikk bare noen dager i Helsingfors og fikk kartlagt noen hovedtrekk. men forhåpentlig får jeg anledning til å tilbringe mye mer tid der. Det trengs minst en måned for å komme i dybden og bredden av byen.

Jeg fikk et forslag til forklaring på den finske rumpevasken. Det er fordi Helsingfors er inngangsporten til Europa for asiatiske turister. Kanskje Tromsø også burde gå til storinnkjøp av dusjhoder?