Norge dobler sitt bidrag til «Operasjon Inherent Resolve» og kampen mot IS. Norske spesialstyrker skal brukes til å trene opp sunnimuslimske opprørsgrupper fra Syria i Jordan. Dette har solid flertall på Stortinget.
Det samme har tanken om at norske spesialsoldater kan settes inn i kamp mot IS inne på syrisk territorium.
Problemet er bare at man ikke vet hvilke opprørsgrupper man skal trene opp. Vi vet heller ikke hvem vi eventuelt skal krige side om side med.
Det kan være nærliggende å tenke at det ikke er så nøye, og at det viktigste er at IS bekjempes, men da kan det være greit å minne om den bedrøvelige historien vi har når det gjelder militær hjelp i internasjonale konflikter.
LES OGSÅ: «Forsvar viktigere enn skattelette»
I krigen i Afghanistan, på begynnelsen av 80-tallet, var Russland den store skurken, og USA støttet Taliban og Mujahedin helhjertet med både våpen og trening.
Dette ga grobunn for både Talibans sterke posisjon i landet i dag, Mujahedins senere kamp mot USA i Irak og oppbyggingen av Al-Qaida.
I krigen mellom Iran og Irak, var det Saddam Hussain USA valgte å støtte, ettersom Khomeini virket som en verre trussel. Også den beslutningen skulle komme til å bite dem i halen.
Den senere invasjonen USA gjorde i Irak endte så med at Den islamske stat (IS) ble startet.
Hvis man skal ta et eksempel fra nyere tid, er Libya i 2011 nærliggende. Her spilte Norge en aktiv rolle i konflikten, både politisk og militært.
Vi stilte oss bak FNs resolusjoner, og bidro tidlig med styrker til den multinasjonale styrken, bestående av seks F-16-fly og et C-130J Hercules transportfly.
LES OGSÅ: «Forsvarets forfatning blir uforsvarlig»
Støtten gikk til opprørerne som ville styrte Gaddafi, og med FN i ryggen, fikk de etter hvert fjernet og drept ham.
I etterkant har 28 grupper kjempet om makten og oljeressursene i Libya. Verdens oppmerksomhet har imidlertid påny blitt rettet mot landet, etter at det ble klart at den libyske militsen støttet IS.
Heldigvis hadde man i denne intervensjonen vært fornuftig nok til ikke å utstyre dem med tyngre militære våpen, bare handvåpen, men likevel.
Det er kanskje ikke så rart at Stortinget forrige tirsdag sa blankt nei til en ekstern granskning av Norges deltagelse i Libya-krigen, og dermed la lokk på en debatt vi burde hatt.
Også her var Ap, Høyre og FrP samstemte. Man kan mistenke en viss berøringsangst når det gjelder ubehagelighetene som eventuelt ville dukket opp der.
Arbeiderpartiet er nok ikke stolt av det de gjorde, ei heller daværende leder for Stortingets utenrikskomité, nå forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), som avslo et tilbud fra Stoltenberg-regjeringen om en orientering for komiteen, fordi hun mente det var unødvendig.
Prosessen rundt beslutningen om å gå inn i Libya var improvisert, man manglet en gjennomtenkt strategi og det hele endte i et salig kaos som nå er vokst til en trussel mot vårt eget kontinent.
Barack Obama fremholder også Libya-operasjonen som sitt største utenrikspolitiske feilgrep. I Norge finner man ikke behov for en gang å analysere den.
Forsvarspolitisk talskvinne Liv Signe Navarsete (SP) har reist kritikk om det vage mandatet Stortinget nettopp har vedtatt: «Hvem støtter Norge egentlig i Syria? Hvem anser vi som legitime myndigheter? Hvem er det vi skal trene opp? Kan vi risikere at de vi trener opp i dag, kan bli våre fiender i morgen?»
Her må jeg gi Navarsete rett. Inntil vi har klare svar på disse spørsmålene, vil det være hodeløst å gå inn for noe slikt.
Som et apropos kan det nevnes at det norske forsvarsbudsjettet er dobbelt så stort som det finske. Dette til tross for at de har et forsvar som teller 230.000, mot våre 17.000.
Dette henger i stor grad sammen med de mange utenlandsoperasjonene Norge er involvert i. Her kunne vi med trygghet tatt oss flere runder i tenkeboksen før vi satte i gang.
De eneste eksemplene jeg kommer på hvor militær intervensjon var et ubetinget gode, var i Serbia, der NATO med sitt angrep forhindret det som sannsynligvis ville blitt et horribelt folkemord, og i Sierra Leone, hvor en ti år lang borgerkrig endte som følge av at britiske spesialstyrker rykket inn.
Utover disse er suksesshistoriene særs få. Mye tyder på at heller ikke de militære Syria-operasjonene til Norge kommer til å bli noe vi i ettertid ønsker å sette på CVen.