Etter ei uke med litt pirking i måten Sparebank 1 Nord-Norge (SNN) opererer i diverse sammenhenger, og da i særdeleshet hvordan de opererer under banneret «samfunnsløftet», har det vært en del virak.

Debatten er på ingen måte ny, og undertegnede påpekte egentlig bare det opplagte, som har vært gjort før, da jeg i en kommentar forrige lørdag stilte noen spørsmål med hvorvidt den nært forestående Glød-konserten var rette måten å bruke disse pengene på.

Kort gjenfortalt spurte jeg om det var rett å hyre inn et Oslo-firma til å produsere konserten, når det er mer enn nok kompetente og flinke folk her i byen som kunne gjort jobben. Jeg spurte hvordan de så på dette arrangementet i forhold til det aktuelle fenomenet bærekraft, et felt de selv er så opptatte av at de har to egne ansatte til å forvalte det.

Dernest spurte jeg om det er rett bruk av penger fra banken, når de attpåtil tar fra samfunnsløftet og dytter det inn i en fest/konsert der de selv er arrangør. At de ved en slik konsert går inn i et marked der de selv ikke er aktør, og dermed konkurrerer med dem som fra før tar inngangspenger for konserter.

I uka etter har jeg fortsatt til gode å få noen tydelige svar. I stedet har antall spørsmål mutert, mens banken selv febrilsk har prøvd å fortelle og minne offentligheten på om hvor snille og gavmilde de er, både med tanke på denne ene konserten, og aller mest sånn generelt, ved å vise til hvor himla mye penger de deler ut til hele landsdelen, sånn generelt.

Bare for å ta det siste først. Gudrun Gulldahl, leder av samfunnsavdelingen i SNN, skrev også et langt forsvarsskrift i herværende avis, også det breddfullt av eksempler på hvor rause og gavmilde de er over hele fjøla, med en haug eksempler og dryss av høye tall. Kronikken bar tittelen «Samfunnsutbytte til besvær?», et retorisk spørsmål hun nok kunne spart seg, all den tid det er ingen som har påpekt at pengeutdelingen i seg selv er til besvær.

For å svare konkret på spørsmålet, som er noe jeg foretrekker i det offentlige ordskiftet: Nei, det er ikke til besvær. Virkelig ikke. Derfor skrev jeg nettopp dét i den første kommentaren. Jeg skrev til og med at det er, sitat, kjempebra. Men det er besnærende å se hvor lite SNN er interessert i å diskutere den egentlige saken, nemlig sin egen rolle i denne spesifikke saken.

Stein Vidar Loftås, konserndirektør for kommunikasjon, samfunn og bærekraft i SNN, kan ikke skjønne at noe av det de gjør i forbindelse med Glød-festen er problematisk. Det virker til og med oppriktig. I et tilsvar til undertegnede påpeker også han at de har gitt kjempemasse penger til mange gjennom samfunnsløftet. Han skjønner åpenbart heller ikke problemet med at de bruker et selskap fra Oslo til å produsere festen, en jobb som med letthet kunne vært satt til lokale aktører.

Her virker rett og slett SNN å være litt tungnemme. De synes selv det er trist når Tromsø kommune benytter seg av en bank i Oslo, på deres bekostning, men ser ikke problemet når de selv tråkker i samme udelikate salat. Da det nyrestaurerte bankbygget – pusset opp blant annet med midler fra samfunnsløftet – gjenåpnet for tre år siden, skapte det betimelige bruduljer, da det viste seg at alle de nye spise- og serveringsstedene i bygget skulle selge Ringnes, i stedet for øl fra lokale bryggeri.

Selskapet Jag Restaurants AS, som eier spisestedene, hadde nemlig en avtale med Carlsberg-gruppen – som eier Ringnes – om å selge deres øl. Dermed skulle SNN utelukkende selge Ringnes midt inni hjertet av banken, som er mer enn en bank, med et hjerte bankende for landsdelen. Her måtte de til slutt bøye av for folket, som reagerte med vantro og sinne, en tanke som åpenbart ikke hadde streifet banken på tegnebrettstadiet.

De later heller ikke til å ta innover seg at deres inntreden i konsertmarkedet er problematisk. De har nå booket Karpe som headliner, Norges helt uten sidestykke største navn, uansett genre, og er dermed sikret å «selge» ut alle gratisbillettene de kaster ut vinduene sine til folket, som konfetti på en nyttårsfest som har tatt helt av.

Jeg har sikre kilder som avslører at SNN har betalt 5,7 millioner bare for Karpe. At de dermed også har bydd over – og utkonkurrert – en lokal festival som Rakettnatt, med konsekvenser for både årets og neste års festival, en festival de selv er samarbeidspartner for, er heller ikke noe de dveler nevneverdig ved. At vi som stiller spørsmål ved denne rolleblandingen får kastet «sutring» osv. etter oss, lever jeg således godt med.

De får attpåtil støtte fra Bladet Nordlys og kommentator Maja Sojtaric, som ser på hele Glød som et flott tiltak for å lage en alkoholfri fest for ungdommen, i sentrumsrommet. «Ungdom stenges ute fra sentrum, til ingen protester. Glød ønsker dem velkommen, men får bare protester», skriver hun i overskriften, som om SNN er den snille parten her, mens Rakettnatt er den slemme.

Det var sikkert populært i bankens indre gemakker, for dette aspektet, at Glød er tiltenkt ungdom, de som ikke har råd til å dra på festival og trenger et kulturelt rom uten skjenkebevilling, er noe de selv ikke har vært særlig opptatt av å markedsføre Glød som. Frem til da iallfall.

Stein Vidar Loftås tråkker sågar til med en, utilsiktet eller ikke, hersketeknikk av den riktig loslitte typen, når han skriver følgende i et innlegg til iTromsø: «Om det er slik at et flertall mener dette er noe vi skal slutte med, vil vi selvsagt ta hintet». Det er som å spørre om flertallet er for eller mot høye renter, eller om de ønsker å betale mye eller lite skatt. Retorikken er så billig og banal at det er mer fristende å le enn å riste oppgitt på hodet.

I et intervju med iTromsø, der han videre må svare for saklig og berettiget kritikk fra samfunnsdebattant Arne-Wilhelm Theodorsen, der sistnevnte i en humoristisk metafor spør om det hadde vært greit for Dragøy eller Karls Fisk & Skalldyr, om SNN stilte seg på torget og delte ut gratis fisk på torget, avdekker han ytterligere hvor lite reflektert SNN er over sin egen rolle her.

«Er det slik at bibliotekene ikke kan sameksistere med bokhandlene?», spør Loftås undrende, noe som vel må være en eller annen slags verdensrekord i mesterskap for frekkhetens nådegave. Biblioteker, slik vi kjenner det i dag, er et demokratisk verktøy sprunget ut av opplysningstiden, der målet var at staten skulle sørge for å gi folk tilgang til kunnskap, uavhengig av sosial og økonomisk status.

Bare det at en kommunikasjonssjef i en maktinstitusjon som SNN har mage til å dra paralleller mellom seg selv og biblioteker er hinsides. SNN er ingen institusjonell Frans av Assisi, en fattigfolkets fanebærer. De er en hyperkommersiell aktør som bruker pengemakt til å tilstrebe seg ytterligere makt. Det er selvsagt helt fair, og det er fullt lovlig, men de trenger heller ikke late som det er noe annet.

Sist gang jeg kan huske det var noen kobling mellom bokbransjen og SNN var for øvrig da de i 2019 brukte sin makt til å kaste ut byens eneste antikvariat fra sine egne lokaler, på så kort varsel at hele butikkens innhold gikk lukt ned i en container.

Banken må være klar over for en vanvittig maktposisjon de har i landsdelen. De økonomiske tentaklene er så vevd inn i det meste av det som skjer her i byen, at folk rett og slett er litt redd SNN. Redd for å havne i unåde, som i praksis betyr redd for ikke å få penger. Av den grunn er jeg siste uka bombardert med meldinger, telefoner og samtaler med folk som rett ut sier at de ikke tør å kritisere dem i offentligheten.

«At vi får medienes kritiske søkelys rettet mot anvendelsen av samfunnets del av overskuddet, betyr i bunn og grunn at vi har lyktes med å gjøre eiermodellen vår kjent», skriver Liv Ulriksen, konsernsjef i SNN i Nordlys.

Dette er den berømte «Ballongdyr-tweeten» i et nøtteskall. For uinnvidde og nye lesere gjentar jeg den her: [Løper naken gjennom biblioteket med et ballongdyr på hodet] – Det at dere snakker om meg nå betyr vel at jeg har truffet en nerve.

Kritisk søkelys kan åpenbart tolkes på flere måter.

SNN vil åpenbart ikke ta til seg kritikken overhodet. At de med Glød-festen i praksis er en gjøkunge i kultur-Tromsø, der de presser ut både egne samarbeidspartnere, lokale leverandører, og på toppen av det hele sender store penger ut av landsdelen, til et eventbyrå som utfører de samme tjenestene vi allerede tilbyr her i Nord-Norge, burde bekymre.

En fin start hadde vært om de, i det minste, innrømmet det selv.