– Jeg er lei av å føle meg hjelpeløs som et lite barn.
Slik startet Regine Elvevold (19) sin beretning om hvordan livet som rullestolbruker i Tromsø er i møte med byens uteplasser, da hun nylig hadde et leserinnlegg publisert på trykk i iTromsø.
iTromsø møtte henne over en kopp kaffe på uteplassen Solid i Storgata. En plass som hun helst ikke drar til på kveldstid, i tilfelle hun må bruke toalettet.
– Hvis jeg må på do her, så får jeg ikke rullestolen inn i stallen. Så jeg må flytte meg fra rullestol og inn til toalettet. Så må assistenten min fjerne rullestolen for å komme inn og hjelpe meg. Skal jeg vaske hendene, må noen hjelpe meg, for jeg rekker ikke fram til krana, forteller Regine.
LES OGSÅ: Kan bli brannheis-løsning i 2018 (for abonnenter)
– Å bli båret som et lite barn
Regine sitter i rullestol, har syn tilsvarende 10–15 prosent av normalsyn og hørselstap som krever bruk av et såkalt CI-apparat, et høreapparat som er opperert inn i øret. Hennes største frykt er å bli isolert og ikke få være sammen med venner nå som studietiden starter. Hun opplever sider av byen mange andre ikke kjenner til. Der andre kan bruke kafeene og uteplassene som arena for å være sammen med venner, opplever Regine store hindringer på møteplassene.
Hun minnes en episode på uteplassen Compagniet i Sjøgata, der hun dro for å spise sammen med familien en formiddag.
– Først måtte de bære rullestolen og meg opp trappa fram til inngangspartiet. Inne møtte jeg en enda brattere trapp, så familien min måtte ta meg ut av stolen for å bære meg opp, før vi kom til selve lokalet. Da vi hadde spist, måtte jeg på do, og da var det enda en trapp som jeg måtte bæres opp, og til slutt måtte mamma løfte meg inn på toalettet. Det er det jeg mener med å måtte føle meg som et lite barn.
Regine er styremedlem i Norges Handikapforbunds ungdomsutvalg, og treffer stadig likesinnede som opplever å følelsen av å bli ekskludert. Stengsler som dårlig hørsel, svakt syn og nedsatt mulighet til å bevege seg er noe som lett kan føre til isolasjon og ensomhet. Og det er nettopp studietiden, som starter om ett år, som er noe Regine bekymrer seg for. Hun frykter at hindringene på de sosiale arenaene fører til at hun vil får problemer med å komme inn i studentmiljøet.
– Jeg er snart 20 år og har ikke vært så mye ute på byen. Det er ekstra stressende for meg å skulle bli student, og lure på om studietida mi blir slik at jeg aldri kan være med på ting sammen med de andre.
LES OGSÅ: Føler seg ekskludert fra Tromsø sentrum
Drømmer for samfunnet
Regine bor i egen leilighet, men er avhengig av såkalt brukerstyrt assistent (BPA) for å klare seg gjennom hverdagen.
– Jeg har assistent på morgen for å komme opp av senga, jeg har assistent på skolen og jeg må ha assistanse når jeg kommer hjem og til jeg går og legger meg.
Regine mener at det ofte ikke skal mye til for å gjøre utplasser og kafeer mer tilgjengelig, for eksempel en rampe eller bedre toalettløsninger.
Ifølge Regine er det tungt å måtte sette krav til samfunnet som hun og andre i hennes situasjon er en del av.
– Jeg drømmer om at det skal bli litt bedre for slike som oss. At uteplasser og kafeer blir en arena for inkludering og ikke ekskludering. Det er tross alt lite som skal til, sier hun.
LES OGSÅ: Studentparlamentet: – Regine skal føles seg velkommen som alle andre studenter (for abonnenter)
– Har flere faste gjester som bruker rollestol
Bygården Solid holder til i, er fra 1900, og er derfor ikke omfattet av krav til universell utforming. Daglig leder på Solid, Siv Carite Fønnebø, sier til iTromsø at plassen har en handikaptoalett i nabolokalet.
– Vi pleier vanligvis å få mye skryt fra rullestolbrukere for hvordan lokalet ellers er utformet. Vi har flere faste gjester som bruker rullestol, sier Fønnebø.
Bygården til Compagniet er bygget rundt 1850, og det er heller ikke krav om universell utforming der.
Daglig leder Bjørn Haug sier at det eneste man kan gjøre som rullestolbruker, for å besøke lokalet, er å bli båret opp trappene.
– Så da er lokalet i realiteten utilgjengelig for rullestolbrukere?
– Nei, de kan fortsatt bæres opp trappene. Men det vil bli veldig vanskelig og ufattelig kostbart å få utbedret lokalet for rullestolbrukere. Bygget er vernet, og skal noe gjøres må offentlige støtteordninger gjøres tilgjengelig.