Historien starter i 1937. Anslaget kommer i form av en lang «walk and talk»-scene gjennom settet til filmen «Way Out West». Der klarer vi med en gang å fange samspillet og måten de to bestekameratene og kollegene Stan Laurel (Steve Coogan) og Oliver Hardy (John C. Reilly) utfyller hverandre.

Britiske Laurel har høye ambisjoner, og tror på hardt arbeid uten kompromisser. Hardy er på den andre siden mer styrt av omgivelsene sine. Han skylder penger, lever over evne og er mer pragmatisk anlagt. Mer opptatt av å glede de andre. Begge ønsker bedre lønn og vilkår, men kun Laurel tørr å stå på kravene. Så hopper vi mange år fram i tid.

TO gamle SIRKUSHESTER: Laurel og Hardy begir seg ut på turne for å tjene penger igjen i denne filmen.

Året er 1953 og mye har skjedd siden vi så duoen sist. Eller lite – alt ettersom. Laurel og Hardy har gått fra å være superstjerner til pensjonister, og «alle» tror de har lage opp. Men de to sirkushestene må ut nok en gang i manesjen, og det antydes at det først og fremst er økonomisk betinget. Denne gang på Europa-turne, nærmere bestemt England og Irland.

Som en slags gulrot for denne slitsomme turneen, på middelmådige steder, er det snakk om en aller siste filminnspilling i Hollywood i det fjerne. Et slags verdig punktum for de to «entertainerne». Men ting går ikke helt som planlagt.

I utgangspunktet kan det virke litt stusslig og sørgelig at de to må ut på «tur igjen», når man egentlig bør nyte pensjonisttilværelsen. Likevel har de det også morsomt sammen, og de er begge glade for å være sammen med hverandre.

Coogen og Reilly har et nydelig samspill med hverandre, og det virker nesten som de to skuespillerne har vært erteris på samme måte som de to menneskene de portretterer. Der hvor amerikanske Reilly stort sett sier alt han føler og tenker, klarer britiske Coogan å holde tilbake med et mer nøkternt spill. Noe som fungerer utmerket.

Det er også åpenbart at noe har skjedd med vennskapet mellom de to i løpet av disse årene, og at de har en del uoppgjort mellom seg. Samtiden som de åpenbart trives og er komfortabel, er det en bevegende nerve under, som bidrar til at vi skjønner at det ligger et eller annet under her som de to hardt prøver å unngå å snakke om, på hvert sitt vis.

At Coogan ble nominert til en BAFTA og Reilly til en Golden Globe er vel fortjent. I tillegg til at samspillet mellom skuespillerne på et slags metafiksjonelt nivå gir noe mer til historien mellom Laurel og Hardy, tar regissør Jon S. Baird i bruk grep fra slapstick-sjangeren virkelighetens «Helan og Halvan» også i filmen.

Dette fungerer godt som både komisk element, men også for å gi de av oss som kanskje ikke har så nært forhold til de to figurene en smakebit av hvordan den type komedie kanskje ville vært i en mer moderne kontekst.

Dette er først og fremst ikke en «Hollywood»-biografi om to kjente figurer, men et tragikomisk portrett av to voksne menn som elsket hverandre som venner og kolleger. Om et nært arbeidsforhold og et vennskap i bevegelse, som alle kan kjenne seg igjen. Årets så langt store overraskelse.