Er det noe jeg er lei av så er det filmer hvor overvektig person spiller klønete, tacky og med ubehøvlet språk. At kroppsvekten din automatisk bidrar til at du kler deg som en boms og ikke evner å kommunisere på normal måte med menneskene rundt deg. Av kvinnelige skuespillere har det de siste årene vært enten Rebel Wilson eller Melissa McCarthy som har tolket disse lite flatterende rollefigurene. De synes heller ikke å bli lei av at publikum ler av dem når de ramler eller søler på seg selv mens de spiser.

SJEKK DEN GARDEROBEN: Anne Hathaway har utallige kostymeskift i løpet av filmen, det er det mest spennende her.

I denne utgaven er det førstnevnte som har fått «æren». Australske Wilson viste nylig i Netflix-filmen «Isn’t it Romantic» at hun faktisk har flere fasetter å spille på enn å være klovn og i «Pitch Perfect» får hun brukt sitt store sangtalent. Likevel må samfunnets oppfatning av hvordan hun ser ut til enhver tid farge filmen og utfallet til hennes rollefigur. I bunn og grunn er dette et mer forstyrrende enn morsomt grep.

Jeg hadde håpet at denne filmen skulle være annerledes. En film om to kvinnelige svindlere som konkurrerer mot hverandre, på tross av deres ulike forutsetninger og motsetninger med det de holder på med. Den bringer ikke noe nytt til torgs.

Alltid vakre Anne Hathaway spiller den taktiske, geniale og glamorøse Josephine Chesterfield som høster godene av sin unike evne til å lure penger fra rike menn i en villa på den franske rivieraen. Hit ramler bokstavelig talt Lonnie (Rebel Wilson) inn og snur opp på Chesterfields plettfrie tilværelse. Med sin klønete og mer upolerte svindlerstil gir klønen nå divaen konkurranse.

Historien er verken spesielt original, god eller morsom. Filmen er en «remake» av «Svindlere med stil» fra 1988 med Steve Martin og Michael Caine som også tar for seg den samme tematikken; raffinert storsvindler møter fjollete småkriminell.

Hvorfor akkurat denne historien på død og liv skulle fortelles igjen, vet jeg ikke, all den tid den ikke byr på noen særlige komiske øyeblikk.

Dessuten er den heller ikke noe spesielt underholdende. Noe som resulterer i at det er vanskelig å trekke fram høydepunkter utover Anne Hathaways kostymer. Det er i midlertidig noe av det lekreste jeg har sett på et kinolerret siden «Oceans 8». Det er likevel ikke nok at det føles om å bla gjennom siste utgave av Vogue, hvor handlingen bare blir støy til den vakre reklameplakaten.

I tillegg får man et morsomt gjensyn med Casper Christensen, mest kjent som seg selv i den danske TV-serien «Klovn», som gjør en artig gjesteopptreden, men den er særs liten.

Når man verken kjenner på spenning, latter eller engasjement i det man forlater kinosalen, føles det rett og slett som sløsing med tid. Det er hva «The Hustle» er.