Ordfører Kristin Røymo og hennes røde allianse skal nå gjennomføre det største helsekuttet noensinne i Tromsø kommune.

Aldri tidligere har det økonomiske avviket vært så stort som nå, på Røymos vakt. Så store kutt vil ramme både brukere og ansatte, og jeg tror heller ikke at konsekvensene er godt nok utredet.

Det er oppsiktsvekkende at Tromsø kommune har havnet i denne situasjonen. I forrige periode skulle Kristin Røymo «rydde opp». Røymo brukte utestemmen gang på gang i kommunestyret og hamret løs mot en sektor som ifølge henne var «ute av kontroll». Bare Røymo fikk overta skulle det bli styring. Hvis man sluttet med «privatisering» ville alt bli mye bedre.

Nå har vi fasiten etter 2,5 år med Røymo – først som byrådsleder i ni måneder og deretter som ordfører i den saliggjørende formannskapsmodellen.

Røymos såkalte opprydning har mislykkes fullstendig, og dette er trolig det største mageplasket vi har sett i Tromsø-politikken.

Røymo truet sågar med mistillitsforslag mot undertegnede da byrådet i 2013 varslet om 37 millioner i forventet merforbruk. Selv styrer hun nå mot 200 millioner kroner i minus i sektoren.

Så hva har Røymo-alliansen egentlig foretatt seg de siste 2,5 år? Mange tiltak var skissert i PWC-rapporten fra 2015, men likevel har ikke de røde hatt politisk fokus på å følge opp.

I stedet har de brukt tid og krefter på å avvikle fritt brukervalg. De har også lansert en såkalt tillitsreform – et totalt blindspor som neppe vil gi noen besparelser.

Det kan virke som at Røymo har sittet i ro i 2,5 år og håpet at ting ville gå over. Så skal hun nå, nærmest i en panikkhandling, kutte 200 millioner i løpet av ni måneder. De fleste forstår at det ikke finnes noen realisme i dette.

Det er snart påske, og selv en halvårseffekt vil være svært vanskelig å oppnå. Skal man oppnå en mer effektiv drift innen helse og omsorg trengs et mer langsiktig perspektiv.

En hovedforklaring på de økonomiske problemene i sektoren er at kommunen ikke har balanse i omsorgstrappen. Det betyr at kommunen mangler forebyggende tiltak og ikke minst differensierte boliger. Dermed får brukere tjenester på feil nivå – og da ofte på et dyrere nivå.

Analyser foretatt av administrasjonen viser at fra 2001-2011 bygget kommunen ned antall sykehjemsplasser, selv om behovet økte.  Gjennom 10 år lot altså Ap og SV være å bygge nødvendige helsebygg.  Det er dette vi først og fremst sliter med i dag.

Boligmangelen for utviklingshemmede er for eksempel prekær.  Derfor driver kommunen mange dyre enetiltak i ulike enkelthjem.  Disse kunne vært unngått hvis man hadde nok boliger i klynge med tilknytning til en personalbase.  Det sier seg selv at for å få en mer effektiv drift i denne tjenesten må disse boligene bygges først, og deretter kan driften optimaliseres ved at personalet bemanner flere boliger.

Men nå skal det altså kuttes før disse boligene er på plass.  Har de styrende skjønt hva som er problemet?

De borgerlige fikk forrige periode vedtatt et investeringsbudsjett som var starten på å skape balanse i omsorgstrappen.  Dagens styre har dessverre ikke fulgt opp.  I stedet er viktige boligprosjekter for psykisk utviklingshemmede og boligprosjekter innen rus og psykisk helse skjøvet ut i økonomiplanperioden.

Samtidig bevilger Ap, SV og Rødt glatt penger til å bygge en park på Prostneset til 85 millioner kroner.  Bare på forrige møte i kommunestyret vedtok flertallet å ta opp nye lån på nærmere 90 millioner kroner.  Det er en prioritering som er helt hinsides.  Og samtidig kommer nå meldingen om en kostnadssprekk på Tromsøbadet som vi foreløpig bare aner konturene av.

Igjen er det syke og omsorgstrengende mennesker som må ta kuttene.  Og dessverre har det blitt slik at hvis kommunen bruker mer penger på kultur enn andre kommuner, da er det en satsing.  Men når det brukes mer penger på omsorg for syke og pleietrengende, da er det tydeligvis et problem.