Årsmøtet i Samisk forfatterforening 2018 medførte en offentlig debatt som ble engasjerende for mange. Flere har spurt hvorfor og hvordan slikt kunne skje. Og jeg som var der, lurer også på det.

En del av årsaken begynte med at tre medlemmer av Samisk forfatterforening (SGS) i styret: styreleder, Inga Ravna Eira og styremedlemmene Nils Anders Inga og Niilo Aiko satte frem forslag om vedtektsendring i styremøte 5.april.

Tre uker etter den udaterte innkallingen til årsmøtet som sammen med saksliste var sendt ut. Der var fristen for innsending av forslag til årsmøtet satt til 23. mars. Påmeldingsfristen til årsmøtet sto ikke på innkallingen. Siden kom det ikke noe mer orientering før årsmøtesakene to uker før årsmøtet.

Vedtektsendringen, sammen med årsmøtepapirer ble sendt ut dagen etter styremøtet, altså den 6. april. Dette ble gjort i pakt med vedtektene. Men det er ingen lov som sier at de ikke kunne vært sendt ut tidligere enn to uker før årsmøtet, som er siste frist for utsending.

Jeg mener derfor at de tre jeg har nevnt navnet på tok seg til rette og satte frem forslag i styret to uker etter at datoen for innsendte forslag skulle foreligge. Man må derfor spørre om de tre nevnte medlemmer av styret hadde egne vedtekter eller egen lov til å overskride datoen for innkomne forslag, en dato som de selv hadde satt.

Forslaget om vedtektsendring kom derfor plutselig, uventet og overraskende.

På et ark sammen med årsmøtepapirene, da de kom, sto listet opp innkomne forslag og hvem som hadde sendt inn forslagene. Her sto heller ikke saken om vedtektsendringen fra flertallet i styret. Det kunne lett forstås at det ikke var flere innkomne saker til årsmøtet. Saken om vedtektsendring lå som eget dokument der også andre saker var med. Men i styreprotokollen fra 5. april, som var et eget dokument, kunne man lese om forslaget som var satt frem. Der fant jeg en saksliste der også vedtektene var oppført.

Da årsmøtet var satt og konstitueringen var over, ba Lene Westerås og Irene Larsen, årsmøtet om å godkjenne fullmakter de hadde fått av noen som selv ikke kunne møte. Det ble avvist.

Det er viktig med «god foreningsskikk.» Noen synes kanskje at formelle ting, «som er så lite», bare er tull å kikke på. Nei, det er ikke tull. Åpenhet er det viktigste i en ansvarlig organisasjon. For eksempel det å sørge for at medlemmene får tid til å vurdere om det er saker som er så viktig på årsmøtet for dem at de velger å delta, det er blant annet de tingene man kaller for «god foreningsskikk.» Skal demokratiet fungere må vi strekke oss langt for at åpenhet blir fulgt.

Hele forarbeidet før årsmøtet bekrefter mindretallet sin påstand i protokolltilførselen om at vedtektsendringen ikke nådde alle medlemmene før det var for sent å melde seg på årsmøtet. De kunne ikke sende en melding om sitt syn på saken. De hadde ikke fått muligheten!

Protokolltilførselen står derfor ved lag slik vi 6 fremsatte den, og den er mindretallets protest mot diskriminering og den forhastede vedtektsendring som medlemmene ikke fikk god nok tid til å vurdere.

I formål til foreningen står det ikke noe om at det kun er samiskspråklige som kan få lov til å jobbe for samisk språk og kultur. Derfor vil jeg også i fremtiden stå på å profilere samisk språk, kultur og litteratur så lenge føttene bærer meg og min samiske stemme kan høres. Både innenfor og utenfor SGS.

I Norge har vi fire ulike språk for den samiske befolkning, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og norsk. Etter som årene har gått finner man alle fire språkene i hele Norge. Til sammen er vi ti tusen som er spredd over hele Norden. Av oss er vi mange som ikke snakker samisk.

Så hvorfor ikke jobbe i fellesskap om saker som gagner oss. Jobbe og få frem fellesskapets styrke ved å være sammen, selv om vi har forskjellig språk. Det er da språket blir levende, og forståelsen mellom norskspråklige og samiskspråklige kan styrke både vår kultur og språk.

Det er der de tre styremedlemmene som jeg nevnte i innledningen, gjorde feil. Med å skille de som ikke kan fra de som kan, fremmer man ikke det samiske språket. Å isolere seg vil bare forsterke avstanden mellom samene, og det samiske språket vil tape på det. Å bli stående alene har aldri gitt gode resultater, sammen er man sterke. I dag bruker Sametinget tolk, ikke alene fordi norske samer uten samisk språk kom inn i Sametinget, men fordi de tre språkområdene har så ulikt språk.

Laila Susanne Oskarson skriver i en artikkel i Nordlys, (nordnorsk debatt) mandag 30 april om fornorskningens åk. Hun mener at når Susanne Hætta og jeg føler det slik vi gjør så er det fordi vi ikke har forutsetning for å forstå hvordan medlemskapet vårt kan svekke det samiske språket. Hun sier videre at når samiskspråklige samles vil de helst kommunisere på samisk. Og at når norskspråklige samer er sammen med de som kan språket, er det ikke mulig å snakke samisk. Da kreves det tolk, eller språket må gå på norsk.

Her skiller hun mellom de som kan, og de som ikke kan, de som ikke kan er de som ødelegger for dem som kan.

Jeg er uenig i at Susanne Hætta og jeg reagerte for sterkt. Vi reagerte som et hvert menneske ville reagert når fornedrelsen blir påtvunget. Laila Susanne Oskarson konkluderer med at vi som ikke snakker samisk ikke har forutsetning for å forstå hvor mye språket betyr.

Der tar hun også feil. Hvor mye språket betyr for identitet, tilhørighet og kultur er noe man lærer, ikke bare med å snakke, men også med å lytte til ulike språk. Når man over lengre periode blir tvunget til å snakke et språk som ikke er ens morsmål lengter man etter å få snakke det. Men i dette tilfelle handler det ikke om å bruke fellesspråk over lang tid.

Morsmålet er viktig, det burde vi alle være enig om. Hos alle er det en sterkere følelse enn om du må lære det siden. Det vet den som var utsatt for fornorskning, i dem sitter morsmålet sterkt.

Men så er det slik laget at vi er to folk i Norge (samer og nordmenn) med fire språk. Og enten vi liker det eller ikke, er vi tvunget til å bo i samme land og leve etter de samme lover. Heldigvis er det slik at tolking gjør det mulig å holde seg i samme rom over noen timer, slik som SGS sitt årsmøte hittil har fungert, og med hell.

Jeg er enig med Laila Susanne Oskarson at staten har gjort mye, mye galt mot oss samer som burde vært ugjort. Men den har også i ettertid gjort så godt den har formådd og rettet opp mye for oss. Og den vil gjøre mer. Den kampen har ikke vi samer alene gjort. Det er mange, mange nordmenn som har stått oss bi i denne kampen. Ikke minst vi som ikke kan samisk språk.

Laila Susanne Oskarson, trekker også slutninger og sier at min gode opplevelse tidligere på årsmøtene var fordi de andre snakket norsk.

Nei, det var ikke det. Det ble brukt tolk både på samisk og norsk på årsmøtene, slik det gjøres nå. Nei, det var ikke språket som fikk frem hjerteligheten. I pausene gikk det både på samisk og norsk. Et lite trykk på skulderen av en som gikk forbi, et smil, et lite trykk mot armen, og en klem til velkomst og farvel. Det var gode tider!

På årsmøtet i år hørte vi sterke ord. Vi fikk høre at vi burde skamme oss for at vi ikke snakket samisk. Vi hørte også at vi var opponenter, og at vi tok opp ting gang på gang når det gjaldt den formelle behandlingen av sakene til årsmøtet, og at vi brukte mye av ressursene som SGS hadde lite av. (Jeg har ikke søkt om en krone, men årsmøteutgifter har også jeg fått dekket.) På Facebook, ble vi betegnet så grovt av en årsmøtedeltaker, at jeg ikke vil nevne det engang, hvis jeg ikke skulle bli provosert.

Jeg lærte som barn at når man hadde gjort noen fortred og ba om unnskyldning så skulle man være ferdig med det. Og da skulle man ikke gjøre eller si sånt mer. Fra Sametingets talestol har kongen gjort akkurat det. Bedt om unnskyldning til alle samene for det som var blitt gjort mot dem. Fordi det var ikke bare fornorskningen som var åket. Holdningene mot samer dreide seg ikke bare mot språket den gangen. Vi ble latterliggjort, apet med og hermet etter.

Ja, ennå er vel Honningsvågrevyen intakt. Jeg har med vilje latt være å se den. Men at det innenfor oss samer og blant nordmenn finnes folk som fremdeles bærer i seg kimen til å yppe til strid i stedet for å søke omforente løsninger, det tror jeg. Dessverre kan man lite gjøre for å endre slike holdninger.