Debatt:

Bodø stikker seg mer fram som «arktisk by» enn Tromsø

  Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB Scanpix

meninger

Politisk redaktør Martin Læglands artikkel i «iTromsø» om den selsomme tendensen det er i Tromsø til å smykke seg med merkelappen «Arktis» i tide og utide er et viktig bidrag til det store tema om hva slags by er nå egentlig Tromsø og den virksomhet som utøves der.

Det er lenge siden Tromsø var «Porten til Arktis» – og når sant skal sies så har ikke byen vist noen stor evne til å forvalte vår polare arv. En gang var Tromsø (og Hammerfest) kjent som det naturlige utgangspunkt for «arktiske» aktiviteter, men slik er det ikke i vår tid. De klassiske polarnasjoner er heller ikke alene. Land som Kina og India deltar aktivt, og EU har på vegne av sine 28 medlemsland utviklet et sterkt polart engasjement. Brussel er et større arktisk senter enn Tromsø!

Utviklingen er et resultat av nasjonale og internasjonale politiske interesser. En gang hadde vi et fortrinn i form av geografisk lokalisering og i særdeleshet et ishavsmiljø med fartøyer og menn med kompetanse er for lengst borte. Det som i Norge kalles «nordområde-politikk» er stort sett en flom av ord og ingen reell satsing. Det er hovedårsaken til at Tromsø-miljøet har et stort identitetsproblem, der den viktigste utfordringen er av nasjonal politisk natur.

Einar Sørensen  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Island har klart gjennom Arctic Circle-initiativet de siste 10 år. Det startet med en konferanse som nå samler over 2000 deltakere fra 60 land. Et overraskende stort antall er regjerings- eller myndighetsrepresentanter – og med spesielt fokus er på en bærekraftig utvikling i nordområdene.

Men Arctic Circle er noe langt mer. Gjennom Forum-arrangementene er det bygget opp spesielle programmer for internasjonale fagmiljøer, i samarbeid med regjeringer, myndigheter og FoU-organer. Således ble det avviklet Forum-konferanser om arktiske havner i 2015 i Alaska og i Singapore. Andre møtesteder er Skottland, Færøyene, USA, Canada, Russland og Sør-Korea. Alt styres av et internasjonalt sekretariat med tilhørende internasjonalt styre fra Reykjavik.

Hvordan fikk Island denne plassen? Det skyldes ikke en PR-kampanje om noen tror det, men ved en politisk prosess der islandske myndigheter har stått i spissen, blant annet mot Kina, som i 2013 inngikk en frihandelsavtale med Island, den gang som det første land i EØS-området.

Hvorfor skulle Kina med sine 1,4 milliarder innbyggere være interessert i Island med 330.000? Svaret er Islands posisjon i Nord-Atlanteren. Island har vært i stand til å utvikle seg som strategisk foretrukket partner særlig innen transport og logistikk i Nordområdene. Dessuten er Island «Porten til Grønland» med alle de mineraler og ressurser som finnes der.

Det internasjonalt ledende senter på luftfart i Nordområdene, inkludert aktiv flykontroll, ligger i Reykjavik. Men de nøyer seg ikke med bare kontroll. Denne kompetansen videreføres nå også i form av nye og spennende høyteknologibedrifter på Island, som faktisk er blitt foretrukket leverandør til og med til den internasjonale flyplassen i Singapore!

Her hjemme er det Bodø som nå mer og mer stikker seg fram som «arktisk by» både ved at Bodø kontrollsentral har ansvaret for Norges del av det polare luftrom, samt at Nordland fylkeskommune har signert en samarbeidsavtale med viktige regioner i Kina blant annet om utvikling av fiskerioppdrett i nordområder basert på kompetanse spesielt i Lofoten og Vesterålen.

Tromsø har tunge miljøer som Norsk Polarinstitutt, senter for Arktisk Råd og så nordlysforskningen samt relevante aktiviteter ved Universitetet i Tromsø og NORUT-systemet. Det finnes uomtvistelig mange dyktige forskere i Tromsø og at de yter gode bidrag til miljø og klima er sikkert korrekt. Arctic Frontier-konferansene er også et greit opplegg, men håpløst «gammeldagse» når vi ser hva Reykjavik har klart!

Derfor er spørsmålet om hva Tromsø og polare miljøer i «ishavsbyen» egentlig gjør på det sentrale området å utvikle en skikkelig norsk arktisk satsing gjennom en nasjonal og internasjonal politikk. Hvor er bidragene til forskning og utvikling innen næringsliv og transport for nordområdene? Hvor er dere f.eks. i det viktige spørsmål om klima- og miljøvennlig transport med jernbane i nord? Om dette siste er dere øredøvende tause.

I oktober i fjor var således også verdens fremste rederier med cruisetrafikk i Arktis og Antarktis samlet i Reykjavik for å drøfte de store utfordringene slik trafikk representerer. Det er en gåte for meg hvorfor ikke Tromsø viser noe initiativ her – Hurtigruten er en av de store i denne farten!