Fredag var det nøyaktig 100 år siden det første utbruddet av spanskesyken, en influensaepidemi som herjet i Norge og tok livet av 15.000 nordmenn. Torsdag startet utbruddet av en enda mer smittsom sykdom, som tar livet av all arbeidslyst og alt sosialt liv i en måned fremover.
For hundre år siden var det Edvard Munch som sto for den beste, maleriske beskrivelsen av styggedommen. I dag er det Lise Klavenes, Lars Tjærnås og Christian Nilssen som utmaler det som foregår, foran tusenvis – presentert på storskjerm eller i folks egen stue. Smitten rapporteres å ramme folk med øl i hånda ekstra hardt.
LES OGSÅ: Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig
Vi snakker selvsagt om fotball-VM, en periode som preges av total unntakstilstand. Når ellers er det plutselig stuerent, uten forhandlinger eller vedtak, å forlate jobben klokka 13.30 for å rekke en England-kamp.
Når ellers er innafor å kansellere alt av foreldreforpliktelser eller organisasjonsliv man normalt er underlagt – på grunn av en fotballkamp mellom to lag du ikke engang holder med?
Når ellers kan man risikere å stå og klemme rundt en middelaldrende mann, fordi ens felles VM-helt har chippet ballen i mål på overtid? Eller er sur i dagevis fordi en urettferdig dommeravgjørelse rammer et land du ikke engang kommer fra?
For dem som overhodet ikke er interessert i ballspill, må perioden fremstå som en slags post-apokalyptisk katastrofefilmscene.
Man ringer. Ingen tar telefonen, selv om vedkommende er hjemme. Man inviterer til fest. Ingen har tid. I enkelte perioder på døgnet er gatene totalt folketomme. Køen på supermarkedet på fredag uteblir også, fordi folk er livredde for å gå glipp av et drømmetreff.
Samme folketomhet opplever man på barene i byen. Selv den mest desperate sjekkulf’en glimrer med sitt fravær. Dette gjelder vel å merke bare skjenkestedene som ikke har skjermer. Folk foretrekker nå en gang en skjermet tilværelse, når situasjonen er som den er.
Jeg innbiller meg at en følelse av utestengthet vil snike seg inn blant de uinnvidde. De innvidde har nemlig sin egen, komplett uforståelige logikk – en logikk som opphever de fleste naturlovene.
Under alle tidligere Verdensmesterskap i fotball har kriminaliteten i Norge gått ned. Man skulle tro VM medførte hooligan-streker og annet rabalder, men nei da. De hardbarka kriminelle sitter faktisk også og snakker om skaden til Salah, spissvalget til Southgate og om Neymar burde vært utvist for filming.
Under VM i Tyskland i 2006 hadde sexindustrien rustet opp kraftig, med horder av prostituerte flydd inn fra andre land for å dekke det de trodde kom til å bli etterspørselen. Det de opplevde var derimot at folk i det store og hele ikke var så interesserte mens fotballen pågikk. Sexsalget gikk faktisk ned. Fotball trumfer med andre ord selv sex.
LES OGSÅ: Her er de klare for VM-fest
Fotballfeberen er ikke bare forbeholdt oss voksne. Seksåringen dro uten oppfordring i gang følgende samtale ved frokostbordet i morges.
– Jeg skal holde med Spania, for jeg liker Messi, sa han
– Men han spiller for Argentina, forklarte jeg.
– Da holder jeg med dem. Håper Portugal slår Spania.
Litt av samme kortsluttede logikk foregår i hodet på oss voksne. Salah spiller for Egypt, da er man plutselig beinhard Egypt-supporter. Island spiller sjarmerende fotball, og whoops, så holder vi med dem.
LES OGSÅ: Jeg skjønner ingenting! At jeg er naken, svett og rødsprengt i ansiktet gjør ikke saken bedre.
Hatskikkelser fra klubblag vi ikke utstår blir helter – fordi de tilfeldigvis er rekkekamerat med en spiller vi liker. Også når det gjelder allianser, er det unntakstilstand, som man skjønner. I alle fall så lenge Norge ikke er med.
Skulle gjerne levert en grundig, utdypende analyse om de psykososiale årsakene bak fenomenet, men det blir det dessverre ikke tid til – om fem minutter begynner nemlig Marokko–Iran.
God fotballhelg, folkens!