Det er riktignok noen år siden Harald Eia, og makkeren hans Bård Tufte Johansen gjorde seg lystige med at Knut Arild var en type som hadde lett for å blø neseblod.

I den milde stemmen hans som hadde slik gjennomslagskraft på partimøter i partiet så de bare en puslete pingle som ikke eide sine meningers mot. Det Knut Arild allerede har oppnådd er å vise oss folket her ute at en ikke behøver å være tøff i trynet for å være modig. En kan også delta i en prideparade og vie homofile om en ønsker det uten tanke på kjørereglene til partiet sitt.

Ingen til dags dato har så til de grader lagt hodet sitt på den parlamentariske blokka til en politisk halshogging som nettopp herr Hareide, som nå foran det ekstraordinære landsmøtet til Kristelig Folkeparti 2. november.

Ikke bare er de to andre i ledertrioen uenige med ham, størstedelen av partiet hans er også det, om en skal tro meningsmålinger den siste tiden. Likevel turer han fram med prosjektet sitt og stakk uten videre først hodet sitt inn i løvens gap i Vennesla KrF. Der fikk han det han egentlig ba om. En real bibeljuling på Sørlandet.

Store deler av det politiske Norge sitter egentlig lamslåtte og ser på dette. Erna Solberg og resten av ministrene hennes gjør hva de kan for å snakke opp det en kan kalle høyresiden i KrF. De trøster seg med at Hareide neppe får landsmøtet med seg i dette ville rittet mot kanten av stupet. Er de blitt litt for glade i ministerjobbene sine?

Trygve Hegnar mener for eksempel at Knut Arild Hareide ikke bare er blitt fullstendig fargeblind og raver rundt i villelse. Han skal ikke lenger vite forskjell på opp og ned heller. Ifølge finansmannen Hegnar ser han ikke at fireprosentgrensen for utjevningsmandater til Stortinget er noe man må strekke halsen opp for å finne.

Mengder av politiske forståsegpåere deler disse betraktningene i varierende grad. Felles for alle er at de ikke har sett maken til politisk mot fra noen partiledere i sitt liv. De er vante med at lederne rigger seg til med flertallet for å beholde posisjonen sin. Det kalles visstnok politisk håndverk av de fleste og sikrer at landsmøter og lignende marsjerer i den samme takten som lederen. En modig maur som herr Hareide har man aldri sett før. En politisk selvmordsaksjon?

I dag har Knut Arild også store reiseplaner. Ikke bare rundt Oslo hvor andre partiledere sitter. Nei, han drar utover i landet. Til masse partimøter i partilagene sine for å overbevise sine medlemmer om at hans valg er det rette for partiet. Han har bare en snau måned på seg før gongongen slår på det ekstraordinære landsmøtet og voteringen som skal avgjøre hans videre politiske skjebne kommer opp.

Når sist var det en partileder som tok seg tid til å samtale grundig med sine medlemmer? Som reiste rundt til partilagene sine i kommunene for å diskutere budskapet og den politiske strategien med folket sitt? I mindretallsposisjon? Ikke kan jeg huske noe tilsvarende. Derfor er dette kanskje litt av en vekker for dem som allerede trives litt for godt på kontorene sine i hovedstaden.

Hva om han derimot ikke skulle lykkes med dette? Kan han sitte som leder om flertallet ikke støtter hans politiske strategi? Det er det grunn til å tvile sterkt på. En leder som er i utakt med eget parti om noe så viktig må nok gå. Så enkelt er det, og det vet nok KAH også, og en ledig prestestol fins nok et sted der ute.

I Arbeiderpartiet sitter Jonas Gahr Støre nå musestille i den lille båten sin. Han snakker ikke og går sikkert omveier rundt spørreivrige journalister som vil ha svar. Følelsen om at hans motstand mot kommunereformen bare er en taktisk vei til regjeringsmakten, har styrket seg lenge nå. Alle vet også fra før at Knut Arild og Jonas er gode busser. De har snakket ofte sammen om saker og ting. Har de også snakket om Finnmark? Det er slikt vi ikke vet noe om ennå, vi her ute.

For alt det vi fremdeles ikke vet noe om, kan dette være det siste håpet for vennene våre i Finnmark for ikke å bli tvangssammenslått med oss her i Troms. Ingen tror nemlig at en rettssak mot staten vil gi ønsket resultat for dem.

Men hva når Knut Arild og Jonas kan komme til å sitte i samme regjering? Det kan lett skje etter at budsjettet til Siv Jensen eventuelt ikke blir vedtatt nå til høsten, og regjeringen må samle sammen sysakene sine og gå av?

Da vet vi plutselig litt mer. Vi vet at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og også SV ikke vil slå sammen fylkene med tvang i den mislykkede regionreformen. Hva med KrF i regjeringen da? Da vil de være eneste parti der som står bak det famøse stortingsflertallet som tvinger igjennom reformen her nord? Vil de da splitte den ferske regjeringen og skape en ny regjeringskrise?

En vet nemlig aldri med Knut Arild Hareide lenger. Få vi ny regjering til høsten så får vi se hvem som klistrer nesen til hvem utover ansiktet. Knut Arild? Han er i alle fall tøff nok til det.