Mens enkelte på Troms-benken kan spasere rett inn på nominasjonsmøtene til sine respektive partier, og bli valgt med akklamasjon og stående applaus, vil det for andre kunne bli en betydelig brattere oppoverbakke – og det er langt fra sikkert at de vil kunne berge plassen sin for fire nye år.

Partiene er nå i gang med nominasjonsprosessen før stortingsvalget. Hele Troms-benken, med unntak av Martin Henriksen (Ap) som enda holder tett, har gitt beskjed om at de ønsker gjenvalg og vil fortsette på Stortinget.

I Troms får vi seks kandidater som ønsker å representere oss på Stortinget neste fireårsperiode, og mens valgresultatet vil handle om mye mer enn enkeltpersoner, forvalter de mye makt som våre fremste kvinner og menn inn i sentralmakta.

I ei tid hvor avstanden mellom by og land om ikke har blitt lengre, har den hvert fall blitt mer synlig, er det ekstra spennende å følge nominasjonen og jobben våre stortingspolitikere gjør.

Senterpartiet

Senterpartiet har blitt Stortingets mest høylytte opposisjonsparti – og opplever en enorm medvind i landsdelen. Trygve Slagsvold Vedum har vært raskest ut på alle branntomter i nord, hver gang en arbeidsplass trues med nedleggelse eller sentralisering som rammer distriktene.

Sandra Borch har blitt Sps fremste politiker fra nord på nasjonalt plan. Borch er sjeldent god til å løfte lokale saker som er viktig i hjemfylket til et nasjonalt plan, med et godt blikk for distriktssaker, og med en folkelig og gjenkjennelig retorikk. Hun er en flittig deltaker i de nasjonale debattene i riksmediene, der hennes geografiske ståsted er tydelig.

Forrige runde ble hun utfordret til førsteplassen av fylkespolitiker Ivar B. Prestbakmo, som nå er fylkesordfører. Det er ikke godt å si med disse senterpartistene, om Prestbakmo er truende til å utfordre Borch, men lite tyder på at det vil lykkes.

Med partiets medvind, og sjøltilliten fra lokalvalget, vil de nok sette seg ambisiøse mål om to plasser på tinget, andreplassen vil derfor kunne bli mer attraktiv – noe fylkesordføreren kan sikte seg inn mot.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet har Stortingets største gruppe, og det er enkelt å forsvinne blant deres 49 representanter. Cecilie Myrseth (Ap) har likevel, over tid, greid å bryte gjennom lydmuren. Det kom som en overraskelse da hun ble partiets fiskeripolitiske talsperson, men hun har brukt tiden godt, og fylt vakuumet partiet har hatt på feltet i altfor mange år, sjøl om hun stadig utfordres fra venstre og SVs Torgeir Knag Fylkesnes.

Myrseth får likevel stadig mer tillit fra den sentrale partiledelsen, og mens mange av Aps kvinnelige «gullrekke» har varslet at de ikke tar gjenvalg – åpner det for økt spillerom for Myrseth.

Arbeiderpartiet gjorde et svakt lokalvalg – noe de vil ha i bakhodet før det kommende stortingsvalget. Martin Henriksen (Ap) er som nevnt den eneste kandidaten som ikke røper hvorvidt han stiller til gjenvalg.

En årsak til det kan være at dersom han tenker å gi seg, vil det kunne være hensiktsmessig å utsette beskjeden så lenge det lar seg gjøre. Politikere mister gjennomslagskraft og relevans, straks de sitter på en oppsigelse. En utfordrer til plassen vil kunne være Troms Aps nye leder, tidligere Målselv-ordfører Nils-Ole Foshaug fra Midt-fylket.

Henriksen har forsvunnet i utdanningskomiteen, og kan ikke sies å ha imponert verken partifeller eller øvrige velgere i Troms i løpet av sine to perioder. Hans perioder på Stortinget har ikke vært noen dans på roser. Han ble forsøkt både utfordret og vraket, først for åpen scene før valget i 2013 etter Ingebrigtsen-skandalen, og så internt i nominasjonskomiteen før valget i 2017.

Han mistet støtte og troverdighet allerede i 2012, da han snudde i spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Etter å ha vært en av partiets tøffeste oljemotstandere som AUF-leder, gjorde han en helomvending da han ble innstilt som partiets førstekandidat, for å få økt oppslutning om sitt kandidatur – blant annet hos sitt oljepositive lokallag i Harstad. Henriksen uttalte: «Jeg har aldri vært for et sånt osteklokkevern av spesielle områder. Og jeg har ikke tenkt å skru av oljekranene i nord eller jage alle ingeniørene hjem».

Dermed klarte han å skuffe og støte fra seg flere av hans tidligere støttespillere, samtidig som han fremsto som uten prinsipper blant dem som var uenige med ham, i det som da var en av norsk politikks viktigste saker.

Høyre

I Høyre har Kent Gudmundsen gitt beskjed om at han ønsker gjenvalg. Heller ikke Gudmundsen kan skilte med noe heltestatus internt i sitt parti. Hans største utfordring er han oppfattes som en ren partikanin, som alltid står på lag med regjeringa og Høyre, heller enn befolkninga i hjemfylket.

Gudmundsen står først i køa for å forsvare alt regjeringa gjør utad, uansett hvor dumt det måtte være for befolkninga i nord.

Han har vært usynlig i luftambulansesaken, og tok på seg jobben som skeptiker mot Nord-Norgebanen under lokalvalget, sjøl etter de famøse «førerløse vogntog»-utspillene fra statsminister fra Erna Solberg, som en intern evaluering i Tromsø Høyre betegnet som både skadelig og uheldig i valgkampen. Men Gudmundsen var like lydig.

Etter to runder på Stortinget er han nå fritt vilt til å bli utfordret. Gudmundsen kunne blitt utfordret av Geir Inge Sivertsen, men etter å ha satt en ny standard for å kløne til sin egen karriere etter sin fadese som fiskeriminister er det trolig uaktuelt. De støttespillerne han måtte ha igjen da han gikk av, mistet han i det øyeblikket han søkte tre måneder etterlønn hos statsministeren – etter å ha sittet ved posten i så vidt en måned. Han fremsto grisk, og med lite respekt for offentlige midler og ditto dårlig teft for opinionsforståelse.

Det er ikke utenkelig at Tromsø Høyres Erlend Svardal Bøe kan forsøke å utfordre for å ta førsteplassen. Han har bygd seg opp som en politiker med enorm arbeidskapasitet, og som heller ikke har vært redd for å ta til motmæle mot egen regjering.

Han får også uvurderlig erfaring og økt anseelse etter å ha vært Bent Høies høyre hånd gjennom håndteringen av korona-pandemien, og står dermed bedre rustet til å kjempe om plasseringen.

Fremskrittspartiet

Per-Willy Amundsen (Frp) hadde først en stille periode etter han gikk av som justisminister. Men da dvalen var over, markerte han seg sterkt i en rekke viktige saker for Troms. Både som en kompromissløs forkjemper for bompengefri E8 under forhandling av bompengeforliket, og de siste månedene som en sterk pådriver for jernbane i nord.

Han har tilsynelatende også god evne til gjennomslag internt i partiet – og klarte å få hele Frps stortingsgruppe med på jernbane til Nord-Norge, etter først å ha gått uredd ut mot både eget parti og regjeringen i saken.

Amundsen rir to hester – både som pådriver for samferdsel og infrastruktur i hjemfylket, samtidig som han er en yndling til alternative høyre-nettsted som Resett, når han raser mot FN og «globalisme», eller «Krig mot jula» fordi Ikea én plass skriver «Vinterfest» istedenfor jul, eller som når han tar til orde for at enkelte innvandrergrupper skal få mindre barnetrygd.

Begge deler slår godt an i Frps grasrot, og det er derfor vanskelig å se for seg at noen skal klare å lykkes med å utfordre harstadværingen.

Sosialistisk Venstreparti

Torgeir Knag Fylkesnes-har denne perioden vært opptatt av kyst, hav industri og miljø. Han har vært en av de mest synlige på Stortingsbenken, og har i perioden kjempet seg til rollen som nestleder i partiet.

Fylkesnes er også en noe atypisk SV-er som ikke bare snakker om myke, intellektuelle saker, men som forsøker å kapre industri-, næring- og arbeidersegmentet som Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har stått sterkt i. Han har også vært en av de fremste pådriverne for Nord-Norgebanen, som raskt har fått stor støtte i de ulike partiene.

Fylkesnes snakker i store ord og vendinger, alt er «historisk» eller «enormt» – enten «historiske svik», «historiske muligheter» eller lignende. I det store og hele er det sjeldent han uttaler seg uten ett eller to superlativer.

Både han, Amundsen og Borch er politikere av dette tiåret, som skjønner hvordan tabloide vendinger sikrer oppmerksomhet og støtte – men også motstand av meningsmotstandere. Som igjen fører til økt oppmerksomhet.