Snart åtte år etter at planene om et Oslo-OL ble skrinlagt av Erna Solbergs Høyre-regjering er vi i gang igjen. En debatt om et nytt OL i Norge er ikke bare på trappene, den er allerede en realitet, sparket greit i gang under helgas toppmøte for Idretts-Norge på et av Tromsøs finere hotell.

Det passer selvsagt OL-glade idrettstopper ekstra godt at VG fredag morgen presenterte en undersøkelse som viser at halvparten av de spurte er positiv til at Norge skal ta på seg å arrangere mesterskapet. I årene som er gått mellom den forrige reelle OL-søknaden til i dag, har store organisasjoner som IOC og FIFA blitt avslørt og avkledd for det de egentlig er. Kriminelle og korrupte.

Å assosieres for tett på IOC er ingen positiv ting, med den vanvittige pengebruken som følger med OL-arrangementer. At de siste mesterskapene har blitt avholdt hos korrupte vertsnasjoner har ikke styrket saken nevneverdig. Bare det i seg selv er et godt nok argument for å la være å søke, og der kunne debatten vært avsluttet.

Det er den åpenbart ikke. Fordi det er en norsk og muligens naiv tanke om at vi kan endre IOCs tankegang. Lage et bærekraftig og fornuftig mesterskap. «Ta tilbake» OL som et mesterskap som kan forbindes med noe annet enn gigantiske VIP-regninger, bestikkelser og ikke-eksisterende etterbruk av anlegg.

Norge er dessuten verdens beste vinteridrettsnasjon, målt i medaljer, så isolert sett sier seg selv at vi også bør kunne ta på seg denne «jobben». Skal man være med, må man også dra lasset selv en gang iblant, har vært mantraet. Norge har arrangert OL to ganger før. I 1958 og i 1994. Sverige har aldri vært vertsnasjon.

De neste månedene kommer det til å bli regnestykker og gladnyheter på rekke og rad, med mål om å mykne opinionen til å bli enda mer OL-klar. Vi vet nesten uansett at regningen blir høyere enn først antatt.

Derfor er Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsens OL-utspill til iTromsø ganske så rett på sak. Tromsø ble dårlig behandlet i den mye omtalte prosessen som gjorde at et mesterskap til byen i praksis ble blokkert av idrettsstyret. Prosessen ligger enda som et sår i byen, og gjør at en skepsis til et norsk OL ligger dypt.

Men ikke dypere enn at det nåværende idrettsstyret tar opp debatten igjen i Tromsø i helga. Der nevnte Wilhelmsen har kommet dem i forkjøpet, og krever at Tromsø skal få øvelser i et kommende OL. Han må si det, og det er selvsagt på sin plass. Et mesterskap, inkludert Tromsø, der anlegg fra «hele» landet gjenbrukes.

Vi skal likevel ikke ha for store håp om noen OL-bonanza i nord. Fordi øvelsene tross alt skal fordeles utover, og tradisjonsrike idretter som hopp, langrenn og skiskyting med stor sannsynlighet blir å havne på de store anleggene i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Husk på at det bare var 15 idretter fordelt på 109 øvelser i Beijing i februar.

I stedet kan en slik OL-søknad være med på å løse deler av det evinnelige maset om manglende anlegg i Tromsø. En hockeyhall som også kan brukes til annen skøyteidrett, er et voldsomt behov for. Jeg glemmer ikke verken innendørsidretter, fotball eller friidrett, men det faller i utgangspunktet utenfor mandatet et vinter-OL vil ha.

Wilhelmsen forventer minst to øvelser til Tromsø, og nevner spesifikt ishockey. Der en Ap-mann som også har vært ordfører i Tromsø, Arild Hausberg (Ap), er nåværende styreleder i den lokale klubben. Hadde Wilhelmsens vært enda mer kynisk kunne han egentlig navngitt en rekke idretter Tromsø kunne fått, for i det minste ende opp med noen av dem. Samtidig som Tromsø åpenbart bør insistere på at et VM-søkende Narvik får alpinøvelsene, selv om Kvitfjell og Hafjell vil ha et ord med i laget.

Dessverre sitter jeg med en iboende følelse av at et nytt OL-prosjekt blir mer østlandsrelatert enn vi liker å tro. Derfor er Gunnars utspill bra, slik at vi i Tromsø slipper å, nok en gang, fremstå som vi nærmest er blitt lurt av sentralmakten.

Spør du hvem som helst av representantene som i helga kommer nordover for å bespises og se Tromsø fra sin beste side, vil svaret raskt være at Tromsø selvsagt kan få en del av et OL. Når de derimot kommer hjem til sin krets, vil forventningene være der om at de selv skal få en del av kaka.

Tromsø kan fort bli avspist med smuler. Så spørs det hvor hardt det skal trykkes på for å sikre en del av et fra før omstridt arrangement, som det mest egentlig er følelsesmessige årsaker til for å sikre seg. 2030 er neste mulighet, men da må Norge på banen allerede det neste året.

Det skjer neppe, og derfor vil OL-forkjemperne ha god tid til å få laget en god søknad, vel vitende om at «konkurrentene» i Kina, Russland og andre tvilsomme arrangørland ikke er aktuelle.